Hvor medfølende er vi, egentlig?
Det er et sunnhetstegn at folk reagerer.
Nyheten om at en familie i Nord-Aurdal kommune har fått hatbrev fordi de har en sønn med Downs syndrom, har opprørt det norske folk. Statsminister Erna Solberg utsatte ferien for å kunne møte guttens mor, Monica Frøsaker på NRKs Dagsnytt Atten.
LES: Fikk hatbrev fordi sønnen har Downs syndrom
Annonse
Det koker i sosiale medier og i riksmedienes kommentarfelt på nett. I det dette skrives har 86.000 personer uttrykt sin støtte gjennom facebook-gruppen som er opprettet i solidaritet med åtte år gamle Casper.
Familien Frøsaker opplevde det ingen skulle trenge å gå igjennom. Da de kom hjem fra ferie, fant de et brev der sønnen ble kalt «mongo» og familien ble bedt om å ta seg av ham selv. Det var modig gjort av dem å gå offentlig ut og fortelle om det som hadde skjedd.
Det er et sunnhetstegn at folk reagerer. Slike reaksjoner er viktige for å bevare toleransen for annerledeshet i samfunnet vårt. Det fungerer som en form for kollektiv oppdragelse. Det er et tydelig signal om at vi ikke godtar trakassering av mennesker som Casper.
Og ikke minst er responsen viktig for dem som rammes. Caspers søster Christine forteller til Dagen at de er blitt møtt med mye kjærlighet etter at saken ble kjent. Den voldsomme responsen gir forhåpentligvis også mot til andre, til å fortelle om urett i stedet for å tåle og tie.
Støtteerklæringer og «likes» på Facebook viser likevel ikke hele bildet. Det er grunn til å lytte til stortingsrepresentant Kjersti Toppe (Sp) når hun i Dagen i går uttrykte bekymring for at det finnes en forakt i befolkningen mot mennesker med Downs. Denne forakten er ikke like synlig som et håndfast brev gjennomsyret av hat. Men Toppe har rett når hun sier at den skjulte forakten er like skadelig som den som blir åpent uttrykt. Ja, kanskje er den enda verre.
LES OGSÅ: Det norske folk slår ring rundt Casper
Den mer skjulte forakten merkes når foreldre med Downs-barn får blikk og kommentarer på gaten, og når utviklingshemmede blir diskutert som et økonomisk problem i kommunestyrene. Den skjulte forakten merkes når foreldre som venter Downs-barn nærmest rutinemessig tilbys abort, og når mødre og fedre påføres skyldfølelse når de ber om hjelp og avlastning. Det er ikke bare i skrekkhistorier fra Danmark at foreldre har fått høre at de selv må ta ansvaret for at de har valgt å bære frem et barn med Downs. Familien til Casper har fått høre den slags selv, som at «slike som han tar av skattepengene til folk».
«Det verste er frykten for hvordan det blir nå hun forstår hva folk sier», sa Aleksander Helmersberg, far til Milla (3) som har Downs, til Bergens Tidende i fjor. Han tok et oppgjør med NRKs Radioresepsjonens harselering med Downs syndrom.
Annonse
Mange foreldre til funksjonshemmede barn forteller om en dyp bekymring for hvordan samfunnet vil møte barna deres. Dessverre kan det se ut som om de har grunn til å bekymre seg. Dét blir blant annet bekreftet av skuespilleren og debattanten Marte Wexelsen Goksøyr, som selv har Downs.
«Det er ikke diagnosen som gjør det tøft, det er holdningene og motstanden barna møter», sier hun til Aftenposten. Hun utfordrer folk til å tørre å se sine egne holdninger og gjøre noe med dem.
Den skjulte forakten for dem som ikke tilfredsstiller samfunnets definisjon av «normal» eller «frisk» er det som driver sorteringssamfunnet videre i sin stadig kaldere og mer menneskefiendtlige malstrøm. Hvis vi kommer dit at barn med Downs, Trisomi 18 og enkelte andre diagnoser ikke er velkommen, at deres liv burde stoppes mens de ligger i mammas mage, da vil det også påvirke måten samfunnet møter disse barna på.
Derfor er det flott at folk reagerer. Men det er én ting å bli opprørt når vi ser bilde av en søt åtteåring og hører at han blir mobbet. Adskillig mer krevende er det å få tatt det nødvendige oppgjøret med de underliggende, grumsete holdningene, med den skjulte forakten.
