Debatt
Sunniva Gylver: Hvor mye sekulærkritikk er det rom for i samfunnet vårt?
Jeg var gift med et premie-eksemplar av den sekulære nordmann, og lever tett på mange andre bra folk som ikke har en religiøs tro/overbevisning.
Dette er derfor ikke noe felttog mot det sekulære Norge; jeg setter stor pris på et religiøst og livssynsmessig mangfold som rommer også det. Men jeg ønsker å utfordre dere som definerer dere som ikke-religiøse og sier at dere ikke tror på Gud: Ikke gjør det for enkelt for dere selv, nå når dere er i majoritet.
Norsk Monitor er en undersøkelse der Ipsos MMI har stilt de samme spørsmålene til et representativt utvalg i den norske befolkningen annethvert år siden 1985. «Tror du på Gud?» er ett av disse spørsmålene, og siden 1985 har det skjedd store endringer i svarene på dette. 2013 var det første året en like stor andel (38 prosent) svarte ja og nei på spørsmålet.
To år senere, i 2015, var de ikke-troende for første gang i flertall, 39 mot 37 prosent. Nå er det vel over halvparten av oss som svarer at de ikke tror på Gud.
Gjennom mine år som prest har jeg hatt mange skoleklasser på besøk i kirken og selv vært på besøk i KRLE-timene på «Grill en prest». Det er veldig gøy; elevene er vel forberedt og engasjerte og kommer opp med små og store kritiske spørsmål, og jeg svarer så godt jeg kan.
Men det slår meg: Religionskritikk er viktig - så lenge den er saklig og nyansert - men hvor mye sekulærkritikk er det rom for i samfunnet vårt?
Jeg må stadig svare for hvorfor og hvordan jeg kan tro på en Gud, men når jeg spør elevene (eller mine ikke-religiøse venner), er det svært sjelden at noen av dem er blitt spurt om hvorfor og hvordan de kan la være å tro på en Gud.
Dette selv om det store flertall av verdens mennesker fortsatt er religiøse, og vi strengt tatt verken kan bevise eller motbevise at Gud finnes og har skapt verden og alt som er i den.
Som min kloke lærer sa: «90 prosent av det vi ser, ligger bak, ikke foran øynene.» Vi ser gjerne det vi forventer å se, enten vi er religiøse eller ikke.
Jeg er både borgerlig og kirkelig fadder og har derfor deltatt på flere høytidelige og flotte seremonier i rådhuset. Imidlertid har det i disse borgerlige konfirmasjonene vært både et implisitt og delvis eksplisitt budskap i deler av det som ble sagt, at «vi som er her og har valgt dette, vi står for fri tanke og kritisk refleksjon» (i motsetning til de som velger religiøst og mer tradisjonelt).
Det blir jo altfor enkelt. I mange miljøer i Oslo i dag er det mer vanlig å velge non-konfirmasjon eller borgerlig enn kirkelig. Kirken, slik jeg kjenner den, er blitt langt mer bevisst og selvkritisk i forhold til hva og hvordan vi praktiserer og formidler kristen tro, men henger humanetikerne med?
Det er jo ikke sånn at vi er nøytrale, ikke preget av noen ideologi, om vi ikke er religiøse?
Mange jeg møter har vokst opp i Norge uten å være tett på familie eller venner med synlig og uttalt religiøs praksis - og de reflekterer ikke over det; det er helt naturlig for dem. Deres religiøse referanser synes å være religion som er ekstrem, eksotisk eller undertrykkende, da slike fenomener får svært mye plass, både i tradisjonelle media og sosiale medier.
Jeg møter ganske ofte fordomsfulle myter om kirke, kristendom og religion generelt - ofte ispedd anklager om nettopp en fordomsfull og fordømmende kirke. Som regel kommer kritikken uten et tilsvarende selvkritisk metablikk på ens eget ikkereligiøse ståsted. Er det noen som snakker om sekulær indoktrinering?
Det er jo ikke sånn at vi er nøytrale, ikke preget av noen ideologi, om vi ikke er religiøse?
Om vi ikke identifiserer oss med de store religiøse fortellingene, er vi preget av hva vårt kommersielle forbrukersamfunn forteller om hva et menneske er, hva som er meningen med livet og hva et godt liv er. Vi har alle et livssyn som vi praktiserer daglig i tanker, ord og handlinger. Og innlemmer eventuelle barn i.
I Fagerborg har vi dåp svært mange søndager, og derfor får jeg også stadig spennende dåpssamtaler. Dåpstallene har sunket lenge i Norge, og forskning fra 2015 indikerer at under halvparten av kirkens medlemmer nå døper barna sine.
Jeg tenker at det er bra at ulike alternative seremonier finnes for å ønske et nytt barn velkommen, og at flest mulig foreldre opplever at de har et reelt valg i forhold til omgivelsene.
Samtidig blir det viktig for meg å utfordre de mange jeg møter som virkelig ønsker at vi fortsatt skal ha en folkekirke i Norge; en kirke som i sin teologi, kommunikasjon og finansiering gir rom for at man ikke bare tåler, men verdsetter og legger til rette for at medlemmene i svært ulik grad og på ulike måter praktiserer sin tro og tilhørighet: Bli døpt og døp barna dine.
I mange av disse dåpssamtalene kommer det fram at foreldrene har lite språk for og er tilsvarende lite vant til å snakke om sin egen tro/eget livssyn. Andre har tenkt ulikt rundt det med dåp og har hatt grundige diskusjoner, og flere har møtt både pes og støtte for at de har landet på dåp.
Jeg synes i utgangspunktet at det er spennende at det nye mangfoldet trigger samtalene om tro og valgene rundt det. Men når det virker som om svært mange tenker at det «nøytrale» utgangspunktet er en sekulær livsforståelse, og at man derfor bør velge ikke-religiøse markeringer hvis man ikke er helt, helt sikker på at man deler kirkens tro fullt og helt; da henger jeg ikke med.
Jeg tenker at det er like normativt å velge ikkereligiøse som religiøse seremonier: begge deler tar utgangspunkt i en trosposisjon. Vi kan ikke vite når det gjelder disse tingene, vi kan bare anta og tro.
I sin mest skråsikre form blir troen på vitenskapen - scientismen - like blind, arrogant, forenklet og fordømmende som den enkle og skråsikre religiøse tro. Det er ikke sånn at en sekulær tilnærming til eksistensen, livet og verden er en nøytral tilnærming, og at vi så kan velge å «adde en side order; french fries eller Gud,» liksom.
Noe av det samme kommer fram når konfirmanter forteller at venner mener at «hvis du ikke vet helt hva du tenker og tror, så må du velge borgerlig. Hvis du ikke er helt sikker og velger kirkelig konfirmasjon, da er du en hykler.»
Hvorfor det? Tro og livssyn er store greier, og mange av oss har ikke landet det når vi er 15 (eller for den saks skyld 50). Kirkelig konfirmasjon er en forbønnshandling der Gud bekrefter sin kjærlighet og sitt løfte til oss og vi sier ja til Guds ja til oss.
Svært mange nybakte foreldre er opptatt av at barna må få velge fritt selv når de blir store nok, hva slags tro eller livssyns-plattform det vil ha. Selvfølgelig.
Selv har jeg tre store barn som har valgt ulike veier så langt. Men jeg tenker at når barna våre er små, velger vi for dem uansett. Ikke å velge noe, gjennom å ikke formidle noe personlig om tro og livssyn, er også et valg - og det er ikke nøytralt.
I et sekulært samfunn som det norske, vil et valg om ikke å gi et barn kunnskap om og konkrete erfaringer av religiøs tro, i praksis ofte bidra til at den døra stenges og at vi oppdras til praktiske ateister.
De fleste foreldre ønsker at barna skal ta godt informerte valg når det gjelder store beslutninger i livet. Men når det gjelder tro og livssyn, synes angsten for religiøs indoktrinering noen ganger å trumfe retten til å erfare og oppleve religiøs tradisjon og praksis?
Jeg ønsker meg at alle barn får lære om og oppleve både kristen tro og tradisjon, og andre religiøse tradisjoner; i respekt for alle religioner og livssyn.