Debatt

SKRIBENT: Olof Edsinger er generalsekretær i i Svenska Evangeliska Alliansen.

Hvordan bevarer man en menighets identitet?

Publisert Sist oppdatert

I svensk frikirkelighet har man den siste tiden diskutert en del om hva man skal tenke rundt engasjement i menighetene. Kan man skille mellom tilhørighet, medlemskap og lederskap?

Kan man ha flere eller andre kriterier enn selve medlemskapet når det gjelder hvem som skal kunne delta på menighetsmøter og være med på å ta beslutninger? På hvilket grunnlag skal dette i så fall skje?

På en annen side har flere tatt opp menighetenes relasjon til et bestemt trossamfunn. Må denne koblingen være gitt for all fremtid, eller kan en lokalmenighet eller et samfunn utvikle seg slik at en «skilsmisse» fremstår som en rimelig løsning?

Må i så fall denne prosessen initieres av noen som har vært medlemmer i lang tid, eller kan også de som bare i kort tid har vært medlemmer engasjere seg? Er det samfunnet som har menigheter eller er det menighetene som har et samfunn?

Bak disse spørsmålene skjuler det seg et enda mer grunnleggende spørsmål: Hvordan bevarer man en menighets identitet?

I en del tilfeller finnes det tradisjoner og relasjoner som har hatt sin tid, men samtidig kan man ikke forhandle om alle spørsmål til enhver tid.

Så hvordan kan en forsamling både være tydelig og inkluderende? Hvordan kan den bevare sitt DNA, samtidig som man er åpen for Den hellige ånds ledelse i nuet?

Det finnes ingen enkle svar på disse spørsmålene. Men en av de mest fruktbare løsningene kan være at nye medlemmer og tilhørige i menighetene får delta på et slags medlemskurs. Slik kan man få en større oversikt over hva man er på vei inn i.

Kurset kan handle om forsamlingens historie, visjon og teologiske tilhørighet. Det kan handle om hvilke holdninger man har in teologiske og pastorale spørsmål, samt hvilket syn man har på lederskap, givertjeneste og frivillig engasjement.

Spesielt for mange middelaldrende kristne kan dette oppleves som «pushy» eller til og med truende. Betyr ikke dette at man hever listen for inkludering av nye medlemmer?

Kan det ikke føre til en slags sjekkliste – eller enda verre: en katalog over synder – som legges på menneskene som henvender seg til kirken og som fraråder dem heller enn å invitere dem til fellesskap? Har vi i det hele tatt en egen kultur å sette ord på?

Slike spørsmål er absolutt verdt å ta på alvor. Men det er også verdt å merke seg at usikkerheten eller angsten de gir uttrykk for ikke bare gjelder den kristne menighet.

Snarere ser det ut til å reflektere noe av svensk kultur generelt. Ja, faktum er at det er betydelige paralleller mellom integreringsutfordringene som råder i Sveriges frikirke og i det svenske samfunnet som helhet.

To personer som har fordypet seg i det sistnevnte spørsmålskomplekset er statsviterne Katarina Barrling og Cecilia Garme. I boken «Saknad: På spaning etter landet i oss» (Mondial 2022) har de en annen tilnærming til spørsmålene rundt innvandringens effekter på Sverige.

I stedet for å ta utgangspunkt i medias vanlige fortelling om «ondt versus godt» eller «fremmedfiendtlig versus inkluderende», kartlegger de noe av mangelen som har en tendens til å oppstå i befolkningen når samfunnet endrer seg.

Og samtidig, skriver Barrling og Garme, mangler det en tradisjon for å sette ord på hva som er kulturens kjennetegn. Noe som igjen gjør de som søker integrering i sitt nye hjemland usikre på hva som faktisk forventes av dem.

Og det er her vi kan finne paralleller til den svenske frikirkekulturen. For hva er det som egentlig setter preg på menighetens indre liv? I sin bok viser Barrling og Garme til den britiske forfatteren Andrew Brown som «beskriver Sverige som et samfunn som ønsker at folk skal flyte harmonisk inn i flokken deres og at sosial samhørighet opprettholdes av uskrevne regler som nesten alle forstår og anvender» (s 127).

Med henvisning til en annen britisk forfatter, Paul Britten Austin, uttaler de også at «selve motviljen blant svensker mot å se seg selv som bærere av en bestemt kultur er intet mindre enn et svensk kulturtrekk» (s. 137).

Begge disse kjennetegnene ved svensk kultur gjør at integrering blir en utfordring for de som ikke har fått kodene med seg fra oppveksten.

Mustafa Panshiri, forfatter av boken «7 råd til Mustafa», snakker basert på dette om «innlæring av svenske koder som en overlevelsesstrategi for alle som kommer utenfra» og at «svenskenes motvilje mot å uttrykke disse uuttalte kravene har faktisk hindret integrering» (s. 139).

Når man som innvandrer bryter de usynlige normene, merker man en endring i atmosfæren. Det oppstår en urolig stillhet, som i en homogen gruppe med konfliktskrekken så karakteristisk for Sverige kan være et effektivt utdanningsmiddel – men som for den som ikke er sosialisert inn i det som gjelder, skaper utrygghet, og dermed også avstand.

Min tese er at det er det samme grunnmønsteret som setter sitt preg på våre svenske menigheter. Og de bidrar til en holdning om at de som kommer til menigheten selv skal forstå hvilke spilleregler som gjelder i fellesskapet. Å sette ord på dem, eller sette dem på trykk, oppleves som for klebrig.

Eller man benekter at det i det hele tatt finnes noen slike spilleregler – mens det oppstår en urolig stillhet når en nykommer bryter kodene ved ikke å ville være en del av en kaffegruppe, eller ikke være interessert i ideelt engasjement, eller fremmer et avvikende teologisk syn.

Og det er her jeg kommer tilbake til medlemskurset. Man kan ha ulike meninger om det er bra eller dårlig med de introduksjoner til det svenske samfunnet som foreslås fra politisk hold, og som har som mål å forenkle integreringen av våre innvandrere i det svenske samfunnet.

Men snur man på det, er det også en tung belastning å legge på de som kommer utenfra å finne ut på egen hånd hva som «gjelder» i den nye kulturen.

Og på lignende måte med våre menigheter. Frykten for klarhet som uttrykkes av mange frikirkemedlemmer kan være motivert av en frykt for en forenklet eller firkantet forståelse av hva livet i menigheten kan handle om. Som det noen ganger uttrykkes: Vi er et trosfellesskap, ikke et meningsfellesskap.

Men risikoen er at denne frykten spiller oss et puss: At den både gjør det vanskeligere for menigheten å bevare sitt DNA og gjør det vanskeligere for de som ønsker å delta å «komme inn i» det aktuelle fellesskapet. Jeg synes det er vanskelig å se at Guds rike ville bli tjent med dette!

Powered by Labrador CMS