Hvordan ble jorden skapt og har det noe å si?

En som sender signaler er Espen Ottosen, som på den ene siden ønsker at det skal være rom for tre motstridende og gjensidig utelukkende syn på dette spørsmålet.

Logikken tilsier derfor at han mener spørsmålet ikke er veldig viktig. På den annen side viser hans mangeårige engasjement at det likevel må være viktig.

Motstridende kommunikasjon oppleves også i innlegget fra 14. oktober, der Ottosen prisverdig uttrykker at han ikke vil «distansere seg fra Bibelens skapelsesberetning», og hvor han sier seg enig i Per Bergene Holm som skriver at «Derfor er Skriftens forhold til historien ikke en uvesentlighet».

Samtidig er resten av innlegget en argumentasjon for at man ikke kan vite noe sikkert om skapelsen ut fra Bibelen fordi man altså, ifølge Ottosen, ikke bør lese teksten slik den synes å kommunisere.

Jeg kjenner ingen som er uenig med Ottosen når han skriver: «Så mener jeg at det finnes tekster i Bibelen som ikke nødvendigvis bør leses bokstavelig.» Slik som åpenbart poetiske tekster fra Salmene i hans artikkel.

Å sammenlikne disse med 1.Mosebok, som verdensledende eksperter sier var ment å bli lest historisk og ikke poetisk, viser ideologisk påvirkning som har sine røtter utenfor en isolert bibelsk eksegetisk tilnærming. Alle bør innrømme at kilder utenfor Skriften påvirker en i møte med Bibelens tekster.

Jeg er påvirket, og Luther var det.

Argumentet om at flere tidligere mente at solen gikk rundt jorden på grunn av en feilaktig bokstavelig lesning er velbrukt. Men hvordan argumentet brukes er avslørende. Luther sin feiltolkning av noen tekster brukes for å skape tvil rundt tekster andre steder i Skriften.

En bibelsk sjanger brukes for å skape tvil rundt hva tekster i en annen sjanger synes å si. Er det slik bibeltekster var ment å brukes? Er det rett å bruke dette for å fravriste troende en bokstavelig lesning av skapelsen?

Ottosen godtar tilsynelatende en bokstavelig lesning av Josva på samme måte som Luther når han skriver: «Det fortelles at Josva befalte både månen og solen til å stå stille, noe som også skjedde.»

Er dette underet troverdig slik et står, men ikke en seks dagers skapelse i 1.Mosebok? Er argumentet i Ottosens artikkel godt?

Bibelen ber oss avsløre falsk lære ved å vurdere frukt, altså evaluere konsekvenser. Hvilke konsekvenser fikk det for dem som trodde eller lærte at solen gikk rundt jorden?

Hvilken betydning fikk det for Bibelens troverdighet? Skapte det konsekvenser for Guds karakter? Underminerer det Jesu Ord, eller Jesu soningsverk? Innførte det lidelse og død før syndefallet?

Ble konsekvensene at kirke og samfunn vendte seg bort fra skaperordningene fordi Bibelens virkelighetsbilde ble ødelagt? Hvilke teologiske og moralske konsekvenser fikk dette?

Personlig er det vanskelig å se at denne forståelsen av skaperverket, som synes gal basert på den kunnskap vi nå synes å eie, skulle føre til alvorlige konsekvenser for kristen tro og doktrine. Historien bekrefter dette.

Forståelsen om solen som gikk rundt jorden hadde sterke bibelske holdepunkt i klare poetiske tekster, men hadde en empirisk observerbar kjerne.

Dette gjør at forståelsen er forandret, men vitenskapen gir også i dag Bibelen rett i at solen beveger seg. Ikke rundt jorden, men i melkeveien. Josva teksten, som ikke er poesi, kan fortsatt leses bokstavelig.

Spørsmålet rundt skapelsen er ikke observerbar og handler om to helt motstridende ideologier. Det står mellom den klassisk bibelske lære om en god skapelse der all skapningen etter syndefallet ble lagt under forgjengelighet, eller ideologien som kalles uniformitet. En ideologi som best beskrives slik: «For fra den tid fedrene sovnet inn, forblir alt slik det har vært fra verdens begynnelse.» 2.Pet 3.

Fruktene som kom i kjølvannet av å så tvil om Bibelens åpenbaring om en god begynnelse som ble endret ved syndefallet, og i stedet omfavne filosofien om en verden som alltid har vært preget av ondskap er enkle å vise.

Tanken om millioner av år kom først. Det åpnet igjen opp for den gamle, hedenske ideen om utvikling av skaperverket og livet, men gitt en vitenskapelig innpakning i evolusjonslæren.

Fruktene av dette ødela troen på skapelsen og troen på dom ved Noahs flom. Det ødela for Bibelens troverdighet. Det banet veien for alle nye tanker om virkeligheten i form av ismer utover på 1800-tallet.

Det la grunnlaget for liberal teologi som dukket opp som bestilt fra disse ismers fremvekst. Skapelse gjennom millioner av år med død tillegger Gud ubibelske og groteske karaktertrekk siden Gud selv sier at hans karakter er synlig fra skapelsen (jf. Rom 1.)

Jesu Ord, guddommelighet og soning er underminert og banet veien for den avkristning av Vesten og Guds dom som har gått i takt med Vestens adopsjon av disse ismers tanker om virkeligheten.

Hva mennesker trodde om solens bane i verdensrommet basert på samtidens menneskelige vitenskap og poetiske tekster er ikke sammenlignbart med hva mennesker tror om skapelsen.

Bibelens egen undervisning om å evaluere lære viser dette. Konsekvensenes alvorlighet viser viktigheten av spørsmålet. Ottosen gjør dermed rett i å vie spørsmålet sin oppmerksomhet, men argumentet han bruker viser sin uegnethet på mange områder og bør ikke benyttes.

Spesielt ikke av en mann som prisverdig er kjent for å ville stå fast ved Guds skaperordninger. Dessverre opplever jeg at det han ser som viktig er å fungere som en «tvilens forkynner» ovenfor det fundament han selv er avhengig av.

I hvert fall dersom han skal ha det minste håp om at vårt land skal omvende seg tilbake til en sann tro på skaperen og skaperordningene.