Hvordan er det egentlig å være flaggermus?

Jeg er ganske sikker på at en ganske vanlig (barnlig) fantasi er å forestille seg hvordan det er å være en fugl. Tenk å kunne sveve høyt over bakken, utover havet, lette fra en lyktestolpe et sted og sette seg på en skipsrekke et annet. Å få oppleve fugleperspektivet mer enn en metafor, å faktisk få se verden ovenfra, men uten å være båret av annet enn luftstrømmene.

For noen vil kanskje gleden ved tankeeksperimentet være erstattet av frykten for høyden, redselen for å miste kontroll og å styrte mot bakken.

 På en tur i skogen sist høst lot jeg meg rive med av tankeflukten, men i et gledesdrepende øyeblikk så gikk det opp for meg at alle forutsetningene jeg har lagt inn i dagdrømmen, ikke er til stede. Idet jeg forestiller meg at jeg tar form av en fugl, er det i realiteten en flyvende versjon av Morten jeg ser for meg.

En ekte spurv ville neppe brydd seg om fugleperspektivet i det hele tatt; det hører bare til livsbetingelsene for en spurv. Den ville ikke planlagt hvor den skulle fly, eller i hvert fall ikke fryktet å falle ned. Hvis jeg hadde fått gleden av å være fugl for en dag, måtte jeg velge. Enten ville jeg opphøre å være meg, og fullt og helt være fugl. Eller, hvis jeg hadde kunnet reflektere over den grensesprengende opplevelsen, ville jeg opphørt å være fugl, og dermed gått glipp av fuglens egen opplevelse av det hele.

Forfatter og professor Jan Grue skriver i essaysamlingen «Det var en gang et menneske. Posthumanisme som tanke og tendens» om en klassiker av en filosofisk fagartikkel fra 1974. Tittelen er «What Is It Like To Be a Bat?», og filosof Thomas Nagel tar nettopp opp spørsmålet om hvordan det ville oppleves å være – ikke en fugl, men en flaggermus.

Han konkluderer med at svaret på det er utilgjengelig for oss. Flaggermus navigerer ved hjelp av sonar, altså ved å analysere ekkoet fra lydsignaler som de sender ut. Dette er fundamentalt annerledes enn hvordan vi forholder oss til verden, som oppfatter omgivelsene ved hjelp av syn og hørsel. Flaggermusens opplevelse av virkeligheten er uløselig knyttet til dens kropp, akkurat som vår opplevelse av virkeligheten er helt og holdent knyttet til vår kropp.

Eller som Grue oppsummerer det: «Det er (ikke) mulig for et menneske å «tenke seg» hvordan det ville ta seg ut å være flaggermus. Kroppen er bevisstheten.»

Hvorfor er denne innsikten så viktig? Grue er ikke bare opptatt av ydmykheten det bør skape hos oss at vi ikke vi ikke kan vite hvordan det er å være en flaggermus. Nei, vi kan strengt tatt heller ikke vite nøyaktig hvordan det er å være et annet menneske. Et hvert forsøk på å adoptere et annet menneskes historie eller oppfatning av virkeligheten vil nødvendigvis være overmot.

En ganske annen trussel mot mennesket har dukket opp de siste tiårene i form av en enorm optimistisk tro på teknologiens muligheter til å forme menneskets natur. Ideretningen kalles transhumanisme, og dens tilhengere drives av et ønske om å forbedre mennesket ved hjelp av teknologi.

Som oftest følges visjonene av en sterk redusering av mennesket til biologi, og biologien kan følgelig manipuleres og forbedres ved hjelp av ulike teknologiske metoder. For noen har dette utviklet seg til de rene science fiction-scenarier der mennesket kan separere sin bevissthet fra sin påstått begrensende kropp. Ikke langt fra fantasien om å være en fugl: Ens bevissthet adoptert av en fremmed kropp – kanskje en robot.

Til grunn for ideen, ifølge Grue, ligger et mekanisk menneskesyn, kroppen som en maskin. En forståelse av mennesket der «samspillet mellom bevissthet og kroppsliggjorte erfaringer (..) underspilles.» Hvordan det ville oppleves å være en bevissthet uten kropp, er like utilgjengelig for oss som spørsmålet om hvordan det vil være å være en fugl eller flaggermus.

En stor del av svaret på transhumanistenes utfordringer ligger derfor i å begrunne hvor tett kroppen og bevisstheten henger sammen, og videre hvor utenkelig det er å separere dem fra hverandre.

Det er lettest å følge strømmen. Vi mennesker går helst i flokk