Hvordan er det mulig å være så forutinntatt?

Skal man uttale seg om denne konflikten, må man ha kjennskap til historiske fakta og de folkerettslige bindende overenskomster. Jeg vil liste opp en del fakta:

1. Befolkningen. Palestinerne mener de er urbefolkningen som har bodd der i uminnelige tider. Det er ikke riktig. Det er en kjensgjerning at Palestina hadde en minimal befolkning på 1800-tallet. Det er godt dokumentert. Landet var øde og lå brakk, med store sumpområder hvor malariamygg trivdes.

Fra ca. 1880 kom den første bølge av innvandring av jøder som var utsatt for forfølgelse og pogromer i Russland og Europa. De begynte å dyrke opp jorda. Det førte til et behov for arbeidshjelp. Det er dokumentert at i ett område tiltrakk denne økte aktivitet 10 ganger så mange arbeidere som antall jøder.

I mandatperioden holdt engelskmennene kontroll med jødisk innvandring, mens ikke-jøder nærmest kunne reise fritt og ukontrollert. Det førte til en stor illegal innvandring av ikke-jøder. Det er sannsynlig at stordelen av palestinerne utgjøres av arabere som har innvandret på grunn av økt jødisk aktivitet.

2. Landet. Det ottomanske imperium gikk til grunne ved 1. verdenskrig. De frigjorte landområder skulle fordeles. 96 prosent gikk til araberne. England fikk ansvaret for Palestina-mandatet. De påtok seg plikten til å omdanne Palestina til et nasjonalt hjem for jødene.

I kke-jøder skulle ikke ha nasjonale rettigheter der, kun religiøse og sivile. Hele hensikten med mandatet var å gjøre det til en jødisk stat. Det er viktig å vite at Palestina-mandatet også omfattet det som i dag er staten Jordan.

San Remo-vedtaket fra april 1920 sier at hele Palestina-mandatet skulle bli et nasjonalt hjem for verdens jøder. De skulle ha suvereniteten over området. San Remo-vedtaket er derfor det grunnleggende folkerettslige dokument for opprettelsen av en jødisk stat, deres Magna Carta.

Av ulike grunner sviktet britene sine forpliktelser. De var mer opptatt av å delta i arabisk oljevirksomhet enn å støtte det jødiske folket. Mandatet forbød at Palestina skulle oppstykkes. Derfor er FNS delingsvedtak for Palestina fra 1947 et brudd på gjeldende folkerett.

Likevel gav Churchill i 1921 alt land øst for Jordanelven til araberne. Britene så på mandatet som en koloni som de kunne forvalte etter eget for godt befinnende. Det landområde som Folkeforbundet i 1922 gav som land til det jødiske folket, utgjorde 23 prosent av mandatet.

I dag må jødene kjempe for livet for å disponere 11-12 prosent av det som for snart 100 år siden ble definert som jødisk ved et folkerettslig bindende vedtak. Disse vedtak er fortsatt gyldig. Man bør også vite at de arabiske stater omfatter arealer som er ca 600 ganger større enn dagens Israel.

3. FN. Glad-Gjernes og Magelsen skriver om FN, og mener tydeligvis at FNs resolusjoner har folkerettslig kraft. Men det har de ikke. De er ikke bindende, kun uttalelser. Det er bare Sikkerhetsrådet som kan gjøre bindende vedtak.

I FN er 57 arabiske stater som sammen med de alliansefrie nasjoner utgjør flertallet i Hovedforsamlingen. I desember 2016 avgav UNESCO en resolusjon som sier at det er palestinerne som har de historiske rettigheter til Tempelplassen i Jerusalem.

Det burde fortelle oss alle at FN-systemet er rent pro-palestinsk. Det lille landet Israel har fått flere resolusjoner mot seg enn alle verdens land til sammen. Det burde også fortell oss noe – hvis vi vil se og høre, hvis vi har et oppriktig ønske om å være sanne.

4. Flyktningene. Krigen som fulgte etableringen av staten Israel i 1948, førte til et stort flyktningproblem. Siden araberne tapte denne krigen, førte det til at jøder som bodde i arabiske land, også ble flyktninger. De måtte flykte. Det er en slags enighet om at det var like mange jøder som palestinere som flyktet. De fleste jøder dro til Israel, og ble integrert der.

De palestinske flyktningene bor fortsatt i flyktningleirer i de omgivende arabiske land, som har samme kultur, samme språk, samme identitet. Det har ikke vært noe arabisk initiativ til å løse flyktningenes problemer. Det ser tvert i mot ut til at man ønsker å ha flyktninger som et vedvarende problem som man kan gi jøder skylden for.

Alle de arabiske naboland hadde i 1948 stort behov for økt folketall, slik at det hadde ikke bydd på problemer å ta mot disse palestinerne.

Jeg har aldri forstått bakgrunnen for at FN har en annen definisjon for palestinske flyktninger ulik den som gjelder for alle andre flyktninger. Jeg har heller ikke forstått hvorfor FN opprettet en egen organisasjon – UNWRA – for palestinerne når de allerede hadde en organisasjon for alle andre flyktninger.

I dag har UNWRA vel 30,000 ansatte, nesten alle er palestinere. Ingen av disse 30.000 arbeider for å løse flyktningproblemet. Da ville de miste både lønn og pensjon. De vestlige land har betalt milliarder til UNWRA etter etableringen i 1949. De rike arabiske oljenasjoner har stort sett unndratt seg å finansiere UNWRA.

5. Er ikke Glad-Gjernes og Magelsen oppmerksom på at araberne har planlagt å utslette staten Israel og å utrydde det jødiske folk ved tre kriger? Vet de ikke at arabere og palestinere aldri vil tillate en jødisk stat?

Vet de ikke at muslimsk kultur stimulerer jødehat? Vet de ikke at barna lærer å hate jøder? Er de ikke kjent med at araberne i Khartoum sa Nei til fred, Nei til å anerkjenne Israel, Nei til forhandlinger med Israel?

Kong Hussein sa at det var kriminelt hvordan det arabiske l lederskapet behandlet flyktningene. De palestinske flyktningers problem består i at deres ledere ikke ønsker å løse problemet. Det er fullstendig feilaktig å legge skylden på Israel.

Israel kjemper ingen krig for å erobre landområder. De er kun opptatt av å forsvare seg. Taper de én krig, vil de bli utslettet.

Golda Meir sa: «Det blir fred så snart araberne legger ned sine våpen. Legger Israel ned sine ­våpen, vil de bli utryddet.»

Urimelig og uklok boikott

Hermon skjønnmaler islam

Hykleri er sjelden vakkert

Israel – Løftenes land – er 70 år

Israels utgangspunkt for fredsforhandlinger