Hvordan kan vi forstå Holocaust?
Jeg opplever at både Steinfeld og Moland skriver på et strengt empirisk grunnlag, mens Eiglad kanskje kan plasseres i en historiefilosofisk tradisjon hvor et annet narrativ søkes etablert.
Det innlegg om Holocaust som Eirik Eiglad hadde i Aftenposten 11.april, har medført interessante motsvar fra Hans Wilhelm Steinfeld (13.april) og Arnfinn Moland (14.april). De går begge sterkt i rette med Eiglads utsagn, og Moland karakteriserer hans ytringer som tøv.
Snakker Eiglad, Steinfeld og Moland om det samme? Den internasjonale litteraturen om Holocaust er uoverskuelig, men det avtegner seg noen mønstre – grunnstrukturer – i måten å forstå Holocaust på.
Annonse
Jeg opplever at både Steinfeld og Moland skriver på et strengt empirisk grunnlag, mens Eiglad kanskje kan plasseres i en historiefilosofisk tradisjon hvor et annet narrativ søkes etablert.
I den internasjonale litteraturen om Holocaust, er det ikke uvanlig å finne slike forskjeller. Sosiologen Zygmunt Bauman tenker i sin bok fra 1989 (Moderniteten og Holocaust) historiefilosofisk – han forsøker å forstå Holocaust utfra et bredt anlagt modernitetsbegrep og går slik ut over en strengt empirisk ramme.
Raul Hilbergs store verk (The Destruction of the Jews – første gang utgitt 1961) er strengt empirisk, med vekt på dokumentasjon og beskrivelse. I samme tradisjon kan vi plassere Bjarte Brulands Holocaust i Norge (2017).
To internasjonale historikere – Timothy Snyder (2015)og Christian Gerlach (2016) – befinner seg begge i spenningsfeltet mellom empiri og historiefilosofi, med vekt på det første. Snyders bok er oversatt til norsk. Gerlach får den attest at han verken er hyper-spesialist på arkivstudier eller kan plasseres i den store fortellerskolen med vekt på overordnede forklaringer.
Snyder konstaterer at det største antall jøder ble drept i de øst-europeiske landene hvor infrastrukturen brøt sammen. Gerlach har en tolkningsramme knyttet til statlig massevold i 20. århundre. Slik sett handler det antagelig ikke om at Eiglad farer med tøv, men om ulike forståelsesrammer – narrativer – i tilnærmingen til et komplekst fenomen.
Historikeren Dan Diner kaller Holocaust et sivilisasjonssammenbrudd. Er det mulig på et strengt empirisk grunnlag? En historikers oppgave er å dokumentere og beskrive, men som historiker har man alltid et ståsted.
Bauman og Diner har forsøkt å nærme seg Holocaust fra et historiefilosofisk ståsted – kan dette tilføre en mer omfattende forståelse? Både Gerlach og Snyder fremstår som empirikere, men de har likevel ulike hovedforklaringer.
