Hvordan møte avkristningen?

Siden det moderne gjennombrudd på slutten av 1800-tallet har konservative kristne vært opptatt av å protestere på avkristningen av Norge. Denne strategien har brakt nederlag på alle fronter. Det er på høy tid å begynne å tenke helt annerledes.

Vekkelsesbevegelsen var i utgangspunktet en nyskapende bevegelse, en bevegelse som bidro til omfattende, positive forandringer i samfunnet. Da alkoholisme sørget for å holde store deler av folket i fattigdom, skapte vekkelsesbevegelsen betydelig sosial fremgang.

Når folk fikk hjelp til å vende seg bort fra alkohol, kom de også ut av fattigdommen. I vekkelsens kjølvann grodde det i tillegg fram sykehus og andre institusjoner som var til hjelp for mennesker i nød.

Mens kvinner fortsatt var mer eller mindre usynlige i samfunnslivet, fikk de lederroller i vekkelsesbevegelsen, der de tidlig var aktive som misjonærer og evangelister.

Misjonsvekkelsen førte til at mennesker som knapt hadde vært utenfor sin egen hjembygd fikk et sterkt internasjonalt engasjement og viet sitt liv til å skape bedre kår for folk på den andre siden av kloden.

I dag er denne vekkelsesbevegelsen ikke til å kjenne igjen. Fra å være en nyskapende kraft i samfunnet har den blitt en reaksjonær størrelse, en bevegelse som er best kjent for hva den er imot.

Samtidig har den blitt fullstendig marginalisert. Fra å være Norges viktigste folkebevegelse – sammen med arbeiderbevegelsen – har den kristne lekmannsbevegelsen blitt en kuriositet.

For noen få tiår siden kunne generalsekretærene i de kristelige organisasjonene komme på Dagsrevyen bare ved å arrangere et møte på Geilo. I dag figurerer bedehusbevegelsen i nyhetene når mediene vil vise hvor sær den er.

Skadevirkningene, i form av det bildet allmennheten får av den kristne tro, er enorme. Konservative kristne fremstår som en gruppe som er mest opptatt av å fordømme dem som er annerledes enn dem selv.

Dette inntrykket blir opprettholdt av konservative kristne som engasjerer seg partipolitisk og ledere som lar seg intervjue i massemediene. Når de advarer mot samfunnstrendene som de tar avstand fra, hjelper det lite at de er flinke til å understreke at de har omsorg for hva som er det beste for sine medmennesker. Det budskapet drukner som regel i støyen, og det som sitter igjen er at de er mest opptatt av å kritisere andre.

Nå er det på høy tid å iverksette en helt annen strategi. Den oppvoksende generasjon er i praksis nærmest unådd av evangeliet, og de kristne befinner seg i samme situasjon som de troende på Jesu og apostlenes tid. Vi lever i et samfunn der kristne verdier ikke tas for gitt av de fleste.

Hvis vi vil se fremgang for den kristne tro, må vi glemme tanken på Norge som et kristent land. I stedet må vi demonstrere hva bibelsk kristendom er for et folk som er fullstendig fremmed for den.

I sitt olsokforedrag tidligere i sommer var Eivor Oftestad inne på lignende tanker. Hun fremholdt at kirken er kalt til å være en motkultur, ikke en del av den rådende kulturen.

Hun knyttet an til den franske religionssosiologen Olivier Roy, som hevder at «Europas kristne mister muligheten til å stå imot den bølgen av avkristning som nå skyller over oss fordi vi i et forsøk på å motvirke sekulariseringen går inn i kulturkrig og gjennom det sekulariserer vår egen tro.»

Roys medisin er like enkel som den er bibelsk: «Hvis Europa skal bli kristent igjen, trenger det profeter, ikke lovgivere.»

Misjonsbevegelsen har lang erfaring med å tenke på denne måten. Norske misjonærer har fulgt en slik strategi i over 200 år.

Når de kom til et fremmed land, begynte de ikke sin virksomhet med å skrive i avisen om hvor ukristelige lovene og politikerne var. De konsentrerte seg om å vise Guds kjærlighet i praksis. De bygde skoler og sykehus og forkynte de gode nyhetene om hva Gud har gjort i Jesus Kristus.

Nå er det på tide å tenke på samme måten hjemme i Norge. Vi må slutte å innbille oss at landet kan føres tilbake til Gud ved enda mer høylytt forkynnelse av hans lov.

I stedet må vi fokusere på å forkynne evangeliet ved å demonstrere Guds kjærlighet i praksis. Det er på tide å vise at det er vekkelsesbevegelsen som har de beste løsningene på utfordringene samfunnet står overfor.

Ved å gå tilbake til sine røtter kan vekkelsesbevegelsen igjen vise seg som en nyskapende kraft i norsk samfunnsliv. Den er antagelig den grønneste bevegelsen i Norge.

Vektleggingen av gudsfrykt med nøysomhet har lagt til rette for det. Dette har gitt en livsstil preget av vilje til å gi mest mulig til dem som trenger det – en mye sunnere livsstil enn det å jage etter høyest mulig personlig forbruk.

I vår tid viser denne grønne livsstilen seg i de mange gjenbruksbutikkene som drives på frivillig basis av vekkelsens barn.

I et stadig mer etnisk mangfoldig samfunn står den kristne tro for verdier som er viktigere enn nasjonal identitet og etniske forskjeller. Evangeliet forkynner at alle, uansett etnisitet, hører til i samme familie ved troen på Jesus Kristus.

Som en følge av et umenneskelig press om hele tiden å være perfekt ser vi nå at flere og flere mennesker plages med angst og depresjon i samfunnet vårt. Til alle som sliter har Bibelen det aller beste budskap: I Guds øyne er vi allerede perfekte, ikke på grunn av våre egne prestasjoner, men på grunn av Jesus Kristus.

Vekkelsesbevegelsen har fremdeles de aller beste forutsetninger for å være en av de viktigste folkebevegelsene i vårt land, men den trenger en helt ny strategi for hvordan den presenterer seg for allmennheten. Den må stå fram som en demonstrasjon av Guds nåde, ikke bare av hans dom.