Debatt
Hvordan oppsto «helvete» som bibelsk konsept?
Helvete er et relativt moderne ord som oppsto først rundt år 725 e.Kr. Det ble introdusert i bibeloversettelser med den hensikt å få etablert en lære om evig straff i en underverden, inn i kirkens teologi og vokabular. Ordet stammer fra det engelske (muligens også norrøne) «hel/helle», og har betydningen; «underverden, skjule, gjemme».
Grunntekstordet «Gehenna» er egentlig navnet på «Hinnoms dal», som ligger sør for tempelplassen i Jerusalem. På bibelsk tid brant man søppel, døde dyr, og også lik av mennesker der. «Møkkaporten», som ligger rett sør for Vestmuren/Klagemuren, har fått navnet sitt fordi den ledet ned til Gehenna. I de fleste bibeloversettelser er dette stedsnavnet erstattet med ordet «helvete» for å beskrive en evigvarende straff med fryktelig tortur.
Annonse
Forkynte ikke Jesus om helvete?
Jesus snakket om Gehenna – denne illeluktende søppel- og likbålplassen i Jerusalem ved kun tre anledninger – i sine advarsler om trengslene som ville komme i år 70, og som et bilde på syndens jordiske konsekvenser. Ut fra Jesu karakter og en mengde andre bibelsteder, mener jeg det ikke finnes noen gode grunner til at dette skal dreie seg om et evig pinested i etterlivet.
Ingen av de andre forfatterne i NT nevner «Gehenna» (helvete) med ett eneste ord, og i GT brukes ikke «helvete» i det hele tatt. Der beholdes merkelig nok navnet «Hinnoms dal» (Gehenna) som stedsnavn, i motsetning til i NT.
Hva med den rike mannen og Lasarus?
I lignelsen om den rike mannen og Lasarus trekkes det særlig fram at mannen var i pine, og at det var en uoverstigelig kløft mellom ham og Lasarus. Eliezer (Lasarus), var navnet som de religiøse jødene kjente til som Abrahams tjener. Det spesielle var at han var en hedning, og etter jødenes tro var han dermed uverdig til å ha fellesskap med Gud. Det er også verdt å merke seg at navnet Eliezer betyr «den som Gud hjelper».
Jødene på denne tiden forsto dessuten hvem den rike mannen var. Beskrivelsen av hans spesielle klesdrakt levnet nemlig tilhørerne ingen tvil om at dette var en saddukeer – sannsynligvis øverstepresten Kaifas selv – en de så opp til og som representerte dem selv og deres egne verdier.
Kløften Jesus viser til er også et begrep som kirken tradisjonelt har tolket som en forseglet skjebne i etterlivet. De religiøse jødene som Jesus her talte til, la derimot noe helt annet i dette. De hadde nemlig den oppfatningen at det eksisterte en stor kløft mellom dem og de, i deres øyne, uverdige hedningene. Dette var selvsagt Jesus klar over og han irettesatte dem for å tro at de, på grunn av deres rikdom, gjerninger og etnisitet, var de eneste som Gud velsignet og hadde kjær.
Jesus illustrerte det med deres uverdige behandling av Lasarus, den fattige tjeneren som bare: «ønsket å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans» (Luk 16,21).
Annonse
Bakteppet for lignelsen var altså jødenes pengekjærhet og eksklusivitets-tankegang. De trodde det var kun de som kvalifiserte til å ha fellesskap med Gud. Det er denne jødiske tankegangen Jesus her går i rette med ved å sette ting på spissen. Han sier ikke noe om at mennesker som ikke tar imot frelsen skal dømmes til en evig pine i et helvete.
Hva med fortapelsen?
Begrepet fortapelse brukes vanligvis synonymt med helvete (Gehenna), men ordet har en helt annen betydning på grunnteksten enn evig straff og pine i etterlivet. Fortapelse viser nemlig til en tilstand i nåtid. Ordet er «apollumi» på gresk, som betyr bla. «å gå tapt», «ødelegges fullstendig» eller «gå til grunne».
Det er ikke grunnlag for å si at dette innebærer noe ugjenopprettelig, for ulike bøyinger av dette ordet brukes f.eks. i Lukas 15,4, hvor Den gode hyrde leter etter den sauen som er kommet bort (apolōlōs), inntil han finner den igjen. Det samme ordet brukes også i Lukas 15,24 om den bortkomne sønn som «var kommet bort, og er funnet igjen».
Ordet fortapt dreier seg altså ikke om en evigvarende tilstand etter døden, men beskriver kvaliteten innen en tidsperiode.
I Lukas 19,10 ser vi også tydelig at fortapt ikke dreier seg om en fremtidig straff, for der står det at: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt», og i 1930-oversettelsen av Matteus 10,6, sender Jesus disiplene ut til «de fortapte får av Israels hus», og da sier det seg jo selv at disse ikke befinner seg i et fremtidig helvete.
Hva med «evig død»?
Evig (aionios) er et gresk ord som brukes flere ganger i Bibelen. Det er mange steder oversatt fra det hebraiske «olam» og brukes om alt fra den tiden Jona var i fiskens buk, til Salomos trone, og tiden et barn skulle tilbringe i tempelet. «Aionios» betyr nemlig en tidsperiode som ikke nødvendigvis er evigvarende, men hvor varigheten styres av hva ordet peker på. «Evig død» kan derfor ikke bety evigvarende, sett i lys av legemets oppstandelse, og at døden en dag skal bli oppslukt.
Annonse
Både «fortapelse» og «evig død» handler faktisk om en tilstand i nåtid, og fortapelse er den tilstanden alle mennesker lever i, inntil man tar imot Veien, Sannheten og Livet, og får tak i velsignelsene i den nære relasjonen til Jesus. Det handler derfor overhodet ikke om en evigvarende straff etter døden.
Skal ikke sauene skilles fra geitene?
Bibelteksten om sauene og geitene i Matt 25,31–46 er også et mye brukt argument for helveteslæren. Her står det om at Gud skal dømme geitene til «evig straff» og «evig ild».
For det første dreier denne dommen seg om gjerninger, og ikke om man har akseptert Jesus som sin Frelser eller ei.
Jeg tror ikke Jesus i denne sammenheng snakker om prestasjonsbaserte gjerninger/lovgjerninger, men om gode frukter som spirer automatisk fram gjennom kjennskap og fellesskap med ham. For om vår evige skjebne var basert på våre gjerninger, ja da var jo Jesu offer på Golgata uten verdi, og frelsen ikke lenger bare av nåde.
–
En lengre utgave av teksten kan leses her.
