Hvordan ser Messias-troende jøder på Israel og endetiden?
Der hvor vi kristne er raske til å åndeliggjøre løftet om Abrahams tallrike etterkommere til stort sett å gjelde hedningene som kommer til tro på Kristus, skriver Kalisher at dette enorme landområdet vil bli gitt til Abrahams etterkommere.
Hvordan ser Messias-troende jøder på Israel og endetiden? Den messianske pastoren Meno Kalisher, leder for «Jerusalem Assembly – House of Redemption», har utgitt en bok som på engelsk heter «Freedom in Christ. Understanding Paul`s letter to the Galatians.»
Selv om noe av det han bringer til torgs kan virke noe fremmed for oss med vår skandinaviske «pinseteologiske» bakgrunn, så gir han i denne boka et interessant innblikk i hvordan han som jøde ser Israel plassert i det profetiske endetidsbildet. Det er et syn som ikke nødvendigvis deles av alle Messias-troende jøder, men som nok er representativt for flere av dem.
Annonse
Først litt om hvordan en del Messias-troende jøder ser på staten Israel. Dette synet er nok i en viss grad farget av den spente situasjonen flere forsamlinger lever i. Mange har valgt å holde en svært lav offentlig profil for ikke å utfordre statlig-religiøse maktstrukturer eller aggressive ultra-ortodokse jødiske grupperinger. Disse siste har stått bak flere angrep på messianske forsamlinger. Derfor går de ikke uten videre ut med adresser til sine lokaler, men oppgir gjerne et telefonnummer som du må ringe før du får vite hvor vennene samles. Dette gjelder særlig de mindre menighetene.
Pastor Kalisher legger ikke fingrene i mellom når han karakteriserer sine egne landsmenn. Det er på ingen måte noe rosenrødt bilde han tegner av dem: Israel som folk har ikke inntatt sin fulle arv og kan derfor ikke nyte alle de velsignelser Gud har lovt dem. Årsaken er at de ikke deler Abrahams tro, men stoler på sin fysiske avstamning fra Abraham og fedrene og tror at de kan holde Moseloven i egen kraft.
Videre skriver han: «Så lenge Israels folk forkaster Jesus som sin Messias, forsøker å holde på arven sin ved hjelp av militær overlegenhet og baserer sin rettferdighet på overholdelse av budene, kan de ikke vente seg annet enn kriger og ødeleggelse. Med andre ord: Dagens sørgelige situasjon avspeiler hvor langt vi har fjernet oss fra Gud (Luk 19:41-44).»
Guds opprinnelige plan for Israel var at det skulle være et kongedømme av prester og et hellig folk (2. Mos 19:6), skriver Kalisher. At Abrahams velsignelse også gjaldt hedningene, forandrer ikke noe på dette. Guds opprinnelige plan for Israel vil bli realisert når Jesus Kristus kommer tilbake til jorden for å regjere over verden fra Sion.
Med utgangspunkt i Gal 3:22 hvor Paulus nevner at det som var lovt skulle ved tro på Jesus Kristus bli gitt til dem som tror, skriver Kalisher følgende: «Etter som løftesætten (v.16) er Jesus Kristus, sønn av David, sønn av Abraham, sønn av Gud, vil Han dele løftets velsignelser med de troende, uten hensyn til om det er jøde eller greker» ( v.29).
I Guds fastsatte time vil levningen av det jødiske folket – Abrahams fysiske etterkommere – motta Messias i tro, og som en følge av dette vil de arve hele det lovede landet. I Kristi kongedømme vil de endelig kunne være tro mot kallet til å være et folk av prester. Oppfyllelsen av dette vil begynne når Jesus kommer tilbake til jorden etter «Jakobs trengsel», den Bibelen kaller Den store trengsel. (Esek. 47-48, Hos. 2:14-23, Rom. 11:26).
Troende hedninger – Abrahams åndelige ætt (Gal 3:7) – vil også være en del av Kristi kongedømme. De vil adlyde Guds vilje og ta del i kongedømmets velsignelser på lik linje med sine jødiske brødre i troen (Jes. 65-66, Esek. 45-47, Sak. 14:16-21, Dan. 7:27, Åp. 19-20).
I løpet av de 1000 år Messias regjerer på jorden, vil det også være troende i Hans kongedømme som tidligere er blitt tatt opp til himmelen. Så vil alle de frelste fra menighetens tidsalder returnere med Jesus til jorden med en ny kropp som ikke kan påvirkes av synd. Alle borgere av Kristi kongedømme som har denne nye kroppen, både de som tilhører den jødiske nasjonen og de som ble frelst blant hedningene, vil herske med Kristus i Hans tusenårige kongedømme (Sak. 14:5, 1 Kor. 15:50-58, 1 Tess. 4:13-18, Åp. 5:10, 20:6).
Annonse
Kalishers gjennomgang av Galaterbrevet er svært jordnær og bærer preg av at han som jøde skjønner galaternes situasjon bedre enn de fleste av oss. Her er det ikke rom for fantasifulle og «overåndelige» utleggelser. Det hele dreier seg om forholdet mellom lov og nåde, slaveri under Moseloven og frihet for den som er kommet inn under Kristi lov.
Israels folk forkastet Jesus Kristus og valgte å oppnå sin rettferdighet gjennom å overholde Lovens bestemmelser. Folket valgte «kjøttkraft» og ville ikke ha noe med «Åndens kraft» å gjøre. Det er derfor det lider – de har mistet sin frihet. Paulus peker på Jerusalem slik byen var på hans egen tid, en by som sukket under romersk okkupasjon, og sier: «Israels folk har valgt å forkaste Løftets sønn – Isak/Jesus Kristus – og sitter igjen med Kjødets sønn – Ismael/den gamle loven. Han ber Israel se på de fysiske konsekvensene av sitt åndelige feilsteg: Jerusalem, hovedstaden i den jødiske nasjonen, er «i trelldom med sine barn», okkupert og under et fremmed åk.
«Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, hun som er mor til oss alle.» De som forstod at hensikten med Loven var å forberede seg til å gjenkjenne Messias i Jesus, vendte seg i tro og kjærlighet til å oppfylle Kristi Lov.
De hadde forstått at frelsen bare kunne skje ved Guds kraft – en nådegave som bare Gud kan gi – slik Isak ble født av en ufruktbar mor og en 100-år gammel far. De som tror på Jesus og som tjener Ham uten noe fremmed åk i sine liv, er borgere av det himmelske Jerusalem. (Fil. 3:20). Denne byen vil aldri bli okkupert. Den er under Guds herredømme for evig og alltid.
Guds barn fra alle nasjoner vil bo der i fullkommen frihet, og Den hellige ånd vil veilede dem inn i et liv med hellighet og renhet (Heb. 12:22, Åp. 21-22.) Skal en først forstå skriftavsnitt ut i fra sin kontekst, så tror jeg nok den messianske pastorens tolkning ligger svært nær det Paulus selv la i sin bruk av bilder og metaforer:
Slik Ismael ikke kunne bo under samme tak med Isak, kan heller ikke den troende tjene Jesus i frihet mens han samtidig prøver å underordne seg lovens utdaterte bestemmelser. Derfor forventer Paulus at galaterne – og vi – kaster ut de falske lærerne (Hagar/ Ismael|) sammen med deres lovlære. Det er ikke rom for kompromiss når vi står ansikt til ansikt med forfalskninger og avvik fra sannheten!
Menigheten er Messias sin kropp og består av både jøder og hedninger som tror på Jesus som sin personlige Herre og Frelser. Menigheten fungerer nå som prester i verden, som Guds ambassadører med forkynnelsen av evangeliet for alle mennesker som sin oppgave. Jesus Messias er Hode for sin kropp, menigheten, og sitter nå ved Faderens høyre hånd mens han går i forbønn for Sine barn.
Menigheten vil fortsette i sin nåværende tilstand til den blir tatt opp i bortrykkelsen. Dette skjer på et tidspunkt før begynnelsen av de sju år som utgjør Jakobs trengselstid.
Annonse
Størstedelen av nasjonen Israel (alle som ikke er kommet til tro på Jesus) forblir på jorden og må gå igjennom denne syvårige trengselsperioden. Etter disse årene vil bare en tredjedel av Israel som nasjon være i live (Sak. 13:8, 14), men denne resten vil da omvende seg og ta imot Jesus som Messias. Hedningene som ikke har trodd på Jesus, går også igjennom den samme trengselsperioden, og i løpet av disse sju årene blir verdens befolkning halvert på grunn av sin mangel på tro og forkastelse av Jesus. Allikevel er det mange som omvender seg og tror på Jesus som sin personlige Herre og Frelser (Åp. 7:9, 13-14.) De neste begivenheter som ville finne sted er det Kalisher kaller Messias` domstol, (2. Kor. 11:2, det vil si Kristi domstol) og etter det Lammets bryllupsmåltid. ( 2 Kor. 11:2, Åp. 19:6-8).
Det som vil skje under den store trengselen, har han gitt en svært detaljert omtale av i et eget hefte som heter «Se inn i Fremtiden», men det vil føre for langt å gå inn på dette her.
Kalisher skriver videre at den rest av Israel som overlever den store trengsel, vil tjene Messias i hellighet og renhet og innta hele det landet Gud har lovt dem.( Esek. 47:13-27, Sak. 8:23, 13:8-9). Disse vil bo i Det lovede land «fra Egyptens elv til elva Eufrat». Denne resten vil være de fysiske etterkommerne av Abraham som også deler den tro deres nasjons far hadde.
Der hvor vi kristne er raske til å åndeliggjøre løftet om Abrahams tallrike etterkommere til stort sett å gjelde hedningene som kommer til tro på Kristus, skriver Kalisher at dette enorme landområdet vil bli gitt til Abrahams etterkommere. Disse vil fylle opp mer og mer av dette store området inntil de er så tallrike at de ikke lenger kan telles.
Et stort mer bokstavtro syn på landløftet skal det bli vanskelig å finne, men Kalisher ser det fra sin synsvinkel i Midtøsten, med jødiske briller, og lar seg neppe påvirke av at vi nordmenn sitter på vår høye hest oppe i nord og mener det ikke lenger er noe fysisk løftesland å innta. Landløftet gjelder ikke lenger – det er oppfylt i Kristus alt sammen, hevdes det fra enkelte hold.
Her er Kalisher dypt uenig: «Mens mange hedninger har del i Abrahams velsignelse (frelsen), så betyr ikke denne herlige sannhet at hedningene inkorporeres i Israels folk. De blir ikke en del av Israels tolv stammer, etterkommerne etter Abraham, Isak og Jakob, og de har derfor ikke noe løfte om arv i Israels land, verken i dag eller under Kristi tusenårige regjeringstid på jorden.» (Men etter det som er nevnt over av Kalisher, hindrer ikke et manglende løfte hedningene i å regjere sammen med jødene i tusenårsriket. Ellers forklarer jo Kalisher selv hva han legger i ordet «inkorporere». Rett forstått trenger ikke det han sier å komme i konflikt med bibelvers som Efes. 2:15. Anm. F.H)
Kalisher avslutter med en uttalelse som vi sikkert alle kan si ja og amen til, uansett hvilket endetidssyn man slutter seg til: «Men i Guds evige kongedømmes sluttfase vil Jesus Kristus være alle de frelstes arv.» (Kol. 1:12, 3:24, Hebr. 9:15, 1. Pet. 1:4).
