ASSISTERT BEFRUKTNING: Embryoer lagres i tanker med flytende nitrogen på St. Olavs Hospital i Trondheim.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Hvordan skal en kristen stille seg til prøverør?
Jeg har selv opplevd noe av hva det vil si å være ufrivillig barnløs og det å miste foster, som ble til på naturlig vis. Det har fått meg til å tenke mye det siste året. Hvor langt skal vi gå i jakten på egne barn?
«Kristne kan få anerkjennelse for den tøffe prosessen det er å ikke få barn, uten å bli konfrontert med det etiske», kunne jeg lese i fjor høst (Dagen, oktober 2019). Er det løsningen på barnløshet - å lukke øynene for den kristne etikken? Jeg vil dykke litt dypere.
Ignacio Bjørnaas skrev en kronikk på NRK rett før jul, hvor hun brukte følgende ord: «Jeg er katolsk og troende. Det er mye jeg ikke liker ved kirkens lære, som at abort er en dødssynd eller at prøverør er en synd».
Avisa Dagen skrev om ekteparet Vigdel i oktober 2019, og de fortalte at de som kristne fikk overraskende få reaksjoner på deres valg om prøverør. Etiske kvaler, det hadde de, men for dem ble ikke det det avgjørende i drømmen om å bli foreldre. De kjente også flere andre i ulike sammenhenger som hadde benyttet seg av assistert befruktning.
