Hvordan skal kristen etikk forholde seg til virkeligheten?

Liberaliseringen av kristen samlivsetikk, som vi møter bl.a. hos Terje Hegertun og Harald Hegstad, framstilles som særlig virkelighetsbevisst. Det innebærer at i samlivsetikken kan man ikke «gjemme seg bak» Skriften. Dens etikk er ikke bare antikvert, men moralsk ødeleggende og må legges til side. For vi i vår tid kjenner virkeligheten bedre enn de bibelske forfattere, også på feltet seksualitet og samliv. Verken Jesus eller Paulus kjente vår tids vakre og menneskelig høyverdige homokultur.

At man i vår tid – særlig på grunn av de moderne naturvitenskapelige landevinninger – vet mer om verden enn på Jesu tid, er selvsagt rett. Her er en overveldende saklig og historisk avstand. Hvilken betydning har vår tids enorme kunnskapsforråd om verden for vår gudstro og vår etikk?

Vitenskapene gjør sine observasjoner, analyser og eksperimenter for å begrunne sine teorier om den naturlige ytre verden. Men ut fra sine prinsipielle forutsetninger gir ikke vitenskapelig erkjennelse innsyn i ubetingede «verdier» eller etiske normer. Den finner heller ikke at fenomener eller at kosmos som sådant har noe iboende formål.

Hegertun er farligere enn andre liberale teologer

«Gud» finner man selvsagt heller ikke. Om «gud» skulle være til, kan han ikke erkjennes ved den etablerte vitenskapens (fornuftige) erkjennelsesmetoder. Og om han er til, hvordan er han da? Derfor blir moderne sekulariserte mennesker ateister. Å begrunne et slikt standpunkt finner de ikke nødvendig.

Men «Gud» er fortsatt i språket. Kanskje den kjærlighetens energi som man mener å kunne føle, kan kalles «gud». Den gud kirken tror på og bekjenner seg til, blir for «liten», for «trang», og for rasjonell eller moralsk primitiv. Om man vil ta med seg noe fra kirkens rom, så er det at Gud er «kjærlighet».

Kristne tror på en trinitarisk Gud, Fader, Sønn og Ånd. Avgjørende for gudserkjennelsen er Guds selvåpenbaring i tiden ved Sønnens inkarnasjon i Jesus fra Nasaret, hans død og oppstandelse til vår frelse. Gud har en frelseshistorie med menneskeheten. Kan historieforskningen gi oss innsyn i den?

Skriftens og tradisjonens beretninger om undere, som at Gud ble født av jomfru Maria eller Kristi oppstandelse fra graven, blir forstått som «rester» eller «levninger» av et større virkelighetssyn fra den tiden, men som nå er borte. Det er for moderne mennesker «mytologisk». Det samsvarer ikke med virkeligheten, slik den ifølge moderne vitenskap er å forstå.

Det naturvitenskapelige virkelighetssyn bestemmer også historieforskningen.

Fortiden er forsvunnet, men har etterlatt levninger og fortellinger. Mellom fortid og nåtid er det en grøft som vi forsøker å krysse ved bruk av vår kritiske fornuft. Vi kristne ser også grøften, men i et annet perspektiv, som for oss er det viktige.

Grøften er krysset ved kirken som Kristus grunnla, og som gjennom tiden har båret Skriften i sitt liv, har tradert den, vitnet om og forkynt dens innhold, som er Guds ord. Det gir kunnskap om hva Gud har gjort og vil gjøre til vår frelse, og veiledning for vårt liv på veien mot saligheten. Å bevitne, tradere og utlegge dette innhold var det oppdrag Kristus ga apostlene, og som kirken fører videre ved sine tjenere på «apostelsetet».

Den moderne teologi vil overvinne grøften på en helt annen måte, ved filosofi som frigjør fra Skriften og kirken, og som gjør religion til jegets følelse/erfaring, noe som er legitimt i samfunn og kultur.

Hvordan skal man begrunne en etikk, når den «objektive» virkelighet som vitenskapene avdekker, ikke har verdier eller etiske formål? Man går fra «objektet» til «subjektet» – til det humane jeg. Der finner man etisk-religiøs bevissthet, som behov for livsmening, erfaring av egen identitet, jeg-du-opplevelse i forhold til andre (nærhet, fellesskap).

Skriften, som var og er en trussel mot min frihet, kan få en ny gyldighet. Det gjelder framfor alt Jesus. Den Jesus, som er gyldig for det frie og moderne jeg, blir et forbilde ved sin åpenhet, aksepterende og grenseløse solidaritet. Det er de som setter grenser, som har brutt med Kristus og misforstår Gud.

Skriften lærer at Gud skapte mennesket i sitt bilde. Moderne kristendom kan ikke verge seg mot troen på at mennesket har skapt Gud i sitt bilde. I fjor kom det ut en bok som het: «Da Gud skiftet mening.» Selvsagt skifter en menneskeskapt gud mening når menneskene finner det opportunt.

Den teologiske konflikt om samliv og ekteskap går om Gud som skaper og det skapte. Alt som er til, er skapt av Gud og opprettholdes og fornyes av ham. Det som er skapt, er godt, men inflammert av synden som en ond makt, Satan, står bak. Men bare Gud kan skape, virkeligheten er Guds virkelighet.

Terje Hegertuns språkbruk

Satan kan bare ødelegge og skape uorden i Guds verden. Hans mål er å lede oss bort fra sannhetens lys og inn i mørket; bort fra Gud, og hans vilje med det skapte, og bort fra hans frelse i Kristus, den som frigjør oss fra synden, døden og Satans makt og leder oss til vårt gudgitte mål, saligheten i den kommende verden.

Læren om Guds skapelse er den ontologi som troen, teologien og etikken hviler på. Samliv og ekteskap mellom mann og kvinne er gitt av Gud som skaper, han har gitt formålet for ekteskapet, dets rammer og forutsetninger. Og han har satt normer og bud til vern av det i en ond og syndig verden.

At vi her står overfor en ontologi med universal gyldighet for alle mennesker og ikke bare for troende, ser vi av Skriften. Apostelen Pauls slår fast at i den skapte verden har Gud lagt ned kunnskap om seg selv som ligger åpent framfor alle (Rom 1,18ff.). Ved sine gjerninger er den usynlige Gud nærværende og erkjennbar. Men denne kunnskap har mennesker fornektet og forkastet ved å holde sannheten nede i urett. De vil bli rammet av hans dom.

Heller ikke de etiske bud og normer er en spesialkunnskap bare for troende. Nei, «lovens krav» er nedskrevet også i hedningens hjerter. Det vitner deres samvittighet om (Rom 2,14f.).

Utviklinga ved Menighetsfakultetet

Denne ontologien er ikke stillestående. Den bærer også dynamikken i historien Gud har med verden. Han skal føre oss fram til fullendelsen av sitt skaperverk: det nye Guds rike. Det bryter fram ved et definitivt oppgjør med synden og den onde. De troende som levde i Kristus, forløst ved hans verk, tilgitt og renset fra synden, trofaste mot hans vilje, skal få del i salighetens glede.

Vi skal være med i det store salige bryllupet der den fullkomne gleden rår, idet vi erfarer en ny verden uten sorg og skrik, der Gud blir alt i alle.

Til sist: I den liberale samlivsteologi synes både syndefallet og den syndige ulydighet mot Kristus og hans bud å være fraværende. Hvordan oppfatter man da frelsen og saligheten?