Hvordan skape ro i Misjonssambandet, Søreng?

Jeg ser Per-Inge Søreng ønsker at kritikere av Misjonssambandet skal roe ned. Da burde han spørre seg selv om grunnen til uroen?

Mener han virkelig at alt er «på stell» i denne organisasjonen og at de som kritiserer ikke har greie på det de tar opp? Mener han at personer som ikke lenger har aktive roller i organisasjonen ikke har noen rett til å komme med kritikk?

De personene han nå lar gjennomgå i sitt innlegg i Dagen, Juel Østereng og Hans Aage Gravaas, har, i likhet med meg selv hatt mange verv i Misjonssambandet og er glad i denne organisasjonen.

Gravaas som ansatt i flere sentrale stillinger og vi andre som frivillige. Vi er opptatt av at organisasjonen både følger det kallet den er «tuftet» på og at kallet også omfatter hvordan medarbeidere og frivillige blir behandlet. I dette ligger at det som gjøres av ledelse, hovedstyret, og andre valgte organ skal kunne ettergås og tåle innsyn.

Søreng har ved flere anledninger vært opptatt av at det må bli ro i og omkring organisasjonen, men har ikke nevnt noe om selve saken – eller sakene – som har skapt denne uroen. I hans siste innlegg som tilsvar til Østereng og Gravaas stiller han spørsmålstegn ved om de har greie på det de snakker om.

I dette innlegget mener jeg han «tar» disse to personene i stedet for å være opptatt hva de kritiserer. Her tar han mannen i stedet for ballen.

De samme to har faktisk vært bisittere med varslere i møter med representanter for ledelsen og har virkelig opplevd hvordan enkelte saker har blitt behandlet. Disse møtene har dessverre ikke gitt grunnlag for fornyet tillit og å skape ro i organisasjonen etter mange år med tilfeldig - eller fullstendig fravær - av behandling av varslingssaker.

At man etter hvert oppnevnte et internt varslingsutvalg som besto av personer i ledelsen som det var varslet mot, dannet heller ikke grunnlag for ro og tillit. Her hoppet man bukk over alt som handler om habilitet.

Nå er det etablert en erstatnings- oppfølgingsordning for misjonærbarna. Det ser ut til å være godt mottatt av de som omfattes av denne ordningen. Flott.

Jeg ser også at det er etablert en varslingsportal i Misjonssambandet. I den forbindelse ble det opplyst at det nå bare var to varslingssaker som var under behandling. Resten var «lukket». Hvem lukker slike saker?

Jeg ser også at ikke alle varslerne har vært fornøyd med utfallet av deres varslingssak. I hvor mange av sakene var ikke varsleren fornøyd?

Det kunne ellers vært interessant å vite hvordan denne «portalen» fungerer. Hvordan er rutinen i disse sakene? Skjer det samtaler med varslerne?

Hvem påser at denne saksgangen følges og at varslerne blir ivaretatt? Det ser jo ut til at kontrollkomiteen ikke lenger ser på dette som en av sine oppgaver – selv om det ikke er gjort endringer i komiteens vedtekter. Ved de to siste generalforsamlingene hadde nettopp kontrollkomiteen kommet med kritiske rapporter til hovedstyrets mangelfulle behandling av varslingssaker.

Disse spørsmålene – og andre spørsmål - samt historikken som organisasjonen har når det gjelder varslingssaker og maktovergrep, er noe av bakgrunnen for at Østereng, Gravaas - og jeg selv - er kritiske til mangelen på kontrollmekanismer og innsyn i NLM.

Den bekymringen burde Søreng også ha. Skal det bli ro, må det bygges tillit – og det må skje gjennom handlinger som leger de sårene som er skapt og å unngå at nye feil gjøres. Åpenhet og innsyn kan bidra til det.