Hvordan skapes store teologer?
Augustin, Krysostomos og Luther var ikke ufeilbarlige. Men de hadde en absolutt nødvendig grunnholdning felles: Ymykhet overfor Gud og hans ord. Reformasjon i kirkelivet må begynne der.
Som dere vil skjønne av andaktene på Dagens bakside, har jeg nettopp lest Augustins bok «Bekjennelser». Den har inspirert meg på mange måter. Boken er historiens første psykobiografi. Augustin (354–30) tar oss med inn i sitt eget indre liv fra barneårene og framover. Men han gjør det for Guds ansikt.
Boken er skrevet i tiltaleform til Gud, og alt er gjennomsyret av bibelsitater og henspillinger på bibeltekster. I innledningen til den nynorske utgaven av 1943 skrev professor Einar Molland: «Stundom tenkjer Augustin mest berre i bibelsitat … Bibelske vendingar fell honom naturleg i pennen når han skriv.»
Annonse
En tankevekkende observasjon - ikke minst for oss som er teologiske lærere og forkynnere.
Jeg har i det siste lest flere tilsvarende tankevekkere. En utenlandsstudent var kommet godt i gang med teologistudiet ved et tysk seminar. Nylig kom han med følgende hjertesukk:
«Hvordan er det egentlig med den tyske teologien? I tekstutleggingen dreier det seg om historievitenskap. I sjelesorgforelesningene hører jeg bare psykologi, og i prekenseminarene går det på retorikk. Hvor er egentlig Gud i den tyske teologien?»
Studenten fra den tredje verden savnet en virkelig forankring i Guds åpenbaring i Bibelen. Han hadde kanskje ikke full oversikt over situasjonen ved tyske seminarer. Likevel: Et tankevekkende hjertesukk.
Kirkefaderen Krysostomos (347–407) refererte en gang til retorikeren Demostenes. Demostenes hadde sagt noe om hva som var det viktigste for en folketaler. Han hadde tre punkter, og alle besto av ett og samme ord: «Uttalen». Så spurte Krysostomos: «Hva er det viktigste i teologien? Svar: Det er ydmykhet. – Og det nest viktigste? Svar: Det er også ydmykhet. – Og det tredje viktigste? Svar: Ydmykhet.»
For Krysostomos (‘gullmunnen’) var ydmykheten for Guds ord alfa og omega i teologien. Igjen en tankevekkende uttalelse.
Augustin var noen år yngre enn Krysostomos. Han forteller i Bekjennelser at han lenge var «en forført forfører». Hva kjennetegnet ham da? Jo: Hovmod overfor Skriften. «I min stolthet tok jeg avstand fra Skriftens form, og med min skarpe forstand greide jeg ikke å trenge inn i dens dypeste innhold. Den (Skriften) var slik at den vokste når en selv ble liten. Men jeg syntes det var en skam å være liten, og i min hovne stolthet mente jeg at jeg var stor» (III,5).
Men etter å ha lyttet til biskop Ambrosius skjedde det en forandring. Da fikk han smaken på Den Hellige Ånds skrifter, som han sier. Især skriftene av apostelen Paulus (VII, 7). Han begynte å lese med ydmykhet, for sanne teologer må være små for å bli store.
Annonse
Dette grunnsynet har sanne åndelige lærere i kirken alltid bekjent seg til. Skriftens lære om de forskjellige tema og Guds lære om de samme tema er identisk. Vi bøyer oss for den. «Det verste som finnes i forholdet til Gud er å ville være klokere enn Gud. Hovmodet er selve ursynden» (C.Fr. Wisløff).
Hva var det utenlandsstudenten i Tyskland savnet? Kanskje var det Augustins ydmyke innstilling: At skriftene – midt i det at de avspeiler historiske forhold, ulike litterære stilarter og så videre – er «Den hellige Ånds skrifter» (VII, 21). Kanskje savnet han respekten for Skriftens læremessige enhet. Kanskje savnet han tyskeren Luthers treklang, bønn, meditasjon og anfektelse i det teologiske arbeidet.
Avklaring av lærespørsmål kan riktignok ikke forankres i vårt bønneliv eller vår personlige ydmykhet og gudsfrykt. Det skrev Luther om flere ganger. Nei, her har «det ytre ord» all makt. Du skal, sier Luther:
«… meditere over det ytre ord, de bokstavskrevne ord i boken, og stadig drive med det ...». Hvorfor? Fordi teologi ikke er filosofi. Teologien forutsetter Guds eksistens, og den forutsetter at han har åpenbart seg for oss i Skriften. «Det ytre ord» avspeiler en åpenbaringshistorie, her møter vi Guds tale inn i denne historien, og vi presenteres for Guds hellighet, hans skapervilje og hans ufattelige frelsesplan for syndere. Men denne holdningen til «det ytre ord» er nettopp ydmykhet og gudsfrykt. Uten denne mister teologien autoritet.
Augustin, Krysostomos og Luther var ikke ufeilbarlige. Men de hadde en absolutt nødvendig grunnholdning felles: Ydmykhet overfor Gud og hans ord. Reformasjon i kirkelivet må begynne der.
