Debatt
Hvordan vet vi at det vi driver med er åndelig dømmekraft og ikke åndeliggjøring av egen smak?
Takk til Jan Bygstad for hans svar på mitt innlegg i musikkdebatten. Jeg stilte noen spørsmål om ånd i musikken, og Bygstad kommer innledningsvis med et par avklaringer: Det handler ikke om musikkinstrumenter, men om sjanger. Dette er nyttig, for da er det litt tydeligere hva vi diskuterer.
Så sammenligner han musikken med verbale språk. Slik setninger er bygget opp av ord og ordene av bokstaver, er også musikken bygget opp av enkelttoner. Ord, bokstaver og toner er ikke onde eller gode i seg selv, men de kan settes sammen på en måte som blir det.
Annonse
Når det gjelder verbale språk, er det neppe noen uenighet om dette, men er det like opplagt når det gjelder musikk? Forskjellen er at ord kan brukes til å formidle relativt entydige budskap, mens hva musikk formidler kan være svært mangetydig, og avhengig av opplevelsen til den som lytter.
Hvis det er slik at noen musikksjangre er egnet til kristen musikk, og andre ikke, på grunn av den ånd de formidler, hvordan skal vi finne ut av hva som har en egnet ånd, og hva som ikke har det? Her er Bygstad fortsatt uklar. Han sier at det handler om åndelig dømmekraft. I sitt tidligere svar til Axel L. Saxe skriver han at «den som har øre til å høre, vet at det er musikk som egner seg i det hellige rom – for Guds ansikt – og annet som ikke sømmer seg i det hellige».
Det er mulig Bygstad selv ikke hører hvor arrogant og elitistisk dette utsagnet er. For her er det visst ikke nødvendig med argumenter; den som har øre til å høre er jo uansett enig med Bygstad. Og hvis noen ikke er enig, er det altså fordi han ikke har øre til å høre.
Dette er selvsagt ikke noe argument. Problemet med Bygstads argumentasjon er at han ikke sier noe om kriterier for å vurdere musikk, bare en henvisning til åndelig dømmekraft. For hva når våre ører ikke er enige? Hva hvis jeg svarer tilbake at nei, den som har øre til å høre vil faktisk heller være enig med meg? Da står vi der, ord mot ord, uten noen måte å komme videre i samtalen på.
Hvordan vet vi at det vi driver med er åndelig dømmekraft og ikke åndeliggjøring av egen smak? Det er ikke helt enkelt uten noen objektive kriterier, og noen slike har Bygstad ennå ikke kommet med. Men et nyttig sted å starte, kan være følgende testspørsmål: I hvor stor grad er det overlapp mellom den musikk jeg selv foretrekker å lytte til, og den jeg mener er egnet i gudstjenesten? Hvis det er betydelig overlapp, bør det blinke i noen varsellamper.
(Åndeliggjøring av egen smak er for øvrig det Hans-Henrik Brix gjør i sitt innlegg 26. april, når han skriver at det å lytte til et minutt av Jerusalems musikk var en forferdelig lidelse. Det er ikke nødvendig at alle liker Jerusalem, men Brix' smak er ikke normativ. Dette betyr ikke at vi som gjerne lytter til Jerusalem i et par timer tar feil eller gjør noe galt.)
Bygstad mener også at den musikken han advarer mot vil føre til «en gradvis verdsliggjøring av menighetene». Hvor er dokumentasjonen på dette? Finnes det forskning som påviser en entydig årsakssammenheng mellom moderne musikalsk uttrykk og verdsliggjøring av menigheten? Et blikk på den norske kirkevirkeligheten bekrefter i hvert fall ikke Bygstads teori. Her har den teologiske utglidningen vært helt klart størst i det kirkesamfunnet som mest hardnakket holder fast på pipeorgelet (les: Den norske kirke).
For min del vil jeg foreslå Gamaliels metode fra Apostlenes gjerninger 5. La forskjellige menigheter få prøve seg fram med forskjellige uttrykk. Der Guds ånd er virksom, vil man se liv og vekst. Det som ikke er av Gud, vil dø hen av seg selv.
