Hvorfor avskyr venstresiden Israel?

Det har forfatteren og professoren Torkel Brekke gjort også. Og i sin nye bok «Ingen er uskyldig – antisemittisme på venstresiden» deler han sine tanker og funn.

Folk flest betrakter nok politisk antisemittisme som et ytre høyre-fenomen. Man tenker nesten automatisk på Adolf Hitler, nazisme, raserenhet, den sterkestes rett og så videre.

Men på den ytterste venstresiden, der man er opptatt av antirasisme, sosial rettferdighet og en revolusjonær omvelting av samfunnet, har vel antisemittismen ingen plass?

Jo, dessverre har den det. Faktisk er antisemittisme noe som forener ytre høyre og ytre venstre. Det er til og med utviklet en egen teori om dette fenomenet, den såkalte hesteskoteorien som beskriver hvordan ekstremt tankegods fra høyst forskjellig hold møter hverandre i et felles hat mot jødene-

Men den venstreorienterte antisemittismen henter naturligvis sin argumentasjon fra andre kilder enn ytre høyre gjør. Og de kamuflerer den ofte bedre enn nynazister og høyreekstreme.

Det er nettopp dette som er teamet for den nye boken fra den anerkjente forskeren. I «Ingen er uskyldig – antisemittisme på venstresiden» går han grundig til verks for å dokumentere hvor det venstreorienterte jødehatet har sitt opphav.

For Brekke er dette også et personlig anliggende. Han har selv vokst opp i et venstreekstremt miljø med utspring i kommunistpartiet AKP(ml). Som guttunge var han aktiv i barneorganisasjonen Røde Pionerer.

Torkel Brekke går helt til venstresidens urkilde Karl Marx for å finne opphavet til det fenomenet han undersøker. Brekkes tese er at det venstreekstreme jødehatet har sitt utgangspunkt i Karl Marx egne antisemittiske forestillinger.

Det merkelige i denne sammenhengen er jo at Marx selv var født av jødiske foreldre. Men hans mor og far lot seg døpe for at faren skulle få tillatelse til å kunne jobbe som jurist, et yrkes som i 1800-tallets Tyskland var forbeholdt kristne.

Karl Marx selv ble døpt som femåring.

På tross av sitt eget jødiske opphav var Marx svært kritisk til jøder og til jødedommen. I sine skrifter snakker han nedsettende om jødene og spesielt deres forhold til penger. Marx ser på dem som pengepugere og lånehaier, ja nærmest som symbolet på kapitalismens utbytting og på menneskenes slavelignende avhengighet av penger. Og slik blir de i hans øyne en asosial og nedbrytende kraft i samfunnet.

I Marx tankeunivers går jødene nærmest over fra å være et folk og en religion til å bli en metafysisk størrelse. De blir selve kroppsliggjøringen av kapitalismen, menneskehetens fremste symbol på profittjag og pengekjærhet.

Ut fra en slik tankegang er det helt naturlig for en sann kommunist å avsky jøder, ganske enkelt på grunn av motstanden mot kapitalisme og kapitalister.

Men Brekkes bok blir ikke bare en utlegning om tankgangen hos revolusjonære filosofer som levde på 1800-tallet. Nei, han tar stoffet hjem, for å bruke et internt presseuttrykk.

Hoveddelen av Brekkes bok er viet norske forhold. Han viser hvordan venstreekstremismens latente antisemittisme har kommet til uttrykk på den norske venstresiden, særlig fra slutten av 60-tallet og på 70-tallet da ytre venstre fikk sitt moderne politiske gjennombrudd.

Brekke mener at den negative oppfatningen av Israel som i dag finnes mange steder i det norske samfunnet, skyldes påvirkingen som ytterste venstre fløy i politikken har fått i synet på Midtøsten.

Det gamle «jødespørsmålet» som det kristne Europa har vært opptatt av opp gjennom århundrene, har i våre dager blitt omformulert til å bli et spørsmål om Israel og sionismen. Ifølge Brekke er problemet at svært mange mennesker tror de «bare kritiserer Israel» når det de i realiteten gjør er å tygge drøv på Europas gamle stereotypier om jødene.

Forfatteren benytter seg av den såkalte 3D-testen som den israelske politikeren Natan Sharansky har utviklet, for å analysere når legitim Israel-kritikk går over i jødehat. Det gjelder de som mener at Israel er en stat uten livets rett (delegitimering). De som fremstiller israelere eller jøder som unikt ondskapsfulle (demonisering). Og de som bruker helt andre standarder i den moralske og politiske vurderingen av Israel enn av andre nasjoner (doble standarder).

I slike tilfeller mener Brekke det er god grunn til å spørre om det egentlig ligger antisemittisme skjult bak Israel-kritikken.

Professor Brekke går også helt konkret til verks og navngir i boken det han mener er personer på ytre venstre som har trådt over denne antisemittismens grense i sine angrep mot den jødiske staten. Det gjelder blant annet folk som Trond Ali Lindstad, Johan Galtung og Hans Olav Brendberg.

Også Brekkes forskerkollega fra Oslo Met, Lars Gule, omtales i boken. Og han er en av de som har gått ut offentlig og reagert sterkt på det som skrives. Gule oppfatter det som han blir nevnt blant jødehaterne i boken.

Vi kan imidlertid ikke se at Brekke direkte beskylder Gule for å være en antisemitt. Det er riktig at hendelsen i 1977 da Gule ble arrestert i besittelse av sprengstoff som var tenkt brukt i en aksjon i Israel, er behørig dekket i boken.

Men det oppfatter vi som en relevant historisk referanse til hvor langt venstreekstremister kunne gå i sitt Israel-hat på 70-tallet, ikke som en stempling av 2023-utgaven av Lars Gule som antisemitt. Gule har som kjent tatt avstand fra voldsbruk og ekstremisme.

Uansett, Torkel Brekke har gitt oss noe så sjeldent som velfundert akademisk oppgjør med antisemittismen på ytterste venstre fløy i Norge. Dette er rett og slett en bok til å bli klokere av.