Hvorfor ble KrF-ledelsen indignert da Stortinget avviste forslag om livsrett?

For kort tid siden foreslo Kristelig Folkeparti å ta inn en ny paragraf i Grunnloven. Den skulle sikre alle mennesker rett til liv, ikke bare barnet i mors liv, men også syke og døende og andre i en utsatt situasjon. Som ventet, ble forslaget kontant avvist av Stortinget. KrF beklaget at forslaget bare utløste debatt om abort og abortlov.

«Vi blir misforstått med vilje av noen. Og de prøver å dra opp igjen gamle talekort. Men vi er ikke der. Det store spørsmålet om hva et menneske er, blir bare viktigere», uttalte Dag Inge Ulstein (Dagen 15.05). Og han la til at «respekten for liv og menneskeverd er et grunnleggende prinsipp, nedfelt i menneskerettigheter og konvensjoner Norge har godkjent».

KrF synes å ha oversett at livsrettsprinsippet er nedfelt i Grunnlovens § 93: «Ethvert menneske har rett til liv. Ingen kan dømmes til døden. (...) Statens myndigheter skal beskytte retten til liv (...).» Paragrafen reflekterer Menneskerettighetenes art. 3: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.»

Den utfordringen KrF og vi kristne står overfor, er at den politiske elite i vårt samfunn, og massen som følger den, opprettholder loven om selvbestemt abort og det til tross for Grl § 93 og Menneskerettighetenes art. 3.

Å få beveget abortspørsmålet i riktig retning, er en svært vanskelig oppgave. Det krever at man, som Ulstein formulerer det, holder frem «hva et menneske er (..).» Et filosofisk og teologisk grunnspørsmål som både KrF og kristennorge i alminnelighet burde ta på alvor og gå dypere inn i.

KrF: Abort skal ikke oppleves som eneste utvei

Menneskerettigheter er vel og bra å vise til, men ofte til liten nytte i politisk-etiske konflikter, for de tolkes så ulikt. Den hegemoniske tolkningen, dominant også hos oss, har fremfor alt sin basis i den liberale Opplysningens filosofi og menneskesyn.

Det man da legger vekt på, er at mennesket i kraft av sin fornuft kan og bør ta myndighet over eget liv, slik at det i sin livspraksis fritt kan følge sin egen (etiske) overbevisning.

Det krever frigjøring fra gamle tradisjoner og etablerte (religiøse) autoriteters trykk og makt. Men slik myndighet og frihet har ikke et foster, heller ikke voksne som på grunn av svakhet er avhengige av andre for å leve.

At KrF vil stå opp for en kristen oppfatning av menneskets rett til liv, er blitt sterkt markert av den øverste partiledelsen: Olaug Bollestad, Dag Inge Ulstein og Ida Lindtveit Røse, (Dagen 13.05). De har holdt frem at dette gir «et sterkt forsvar for fosterets livsvern og en sterk motstand mot aktiv dødshjelp og annen degradering av retten til liv.»

Her målbæres en grunnleggende kritikk av liberalismens frihetside også ved å vise til hvilken umenneskelighet ideen åpner for. Men når partiledelsen møter abortproblemet som en nærværende realitet i den konkrete samfunnskonteksten, da blir språk og «tonefall» merkbart endret.

KrF er fortsatt avhengig av konservativt stemmekveg

«KrF ønsker et samfunn der ingen opplever at abort er eneste utveien hvis du blir uplanlagt gravid. Vi vil legge til rette for at det er mulig å få barn i alle livssituasjoner.» Partiledelsen mener at den gravide kvinnen kan føle at hun er satt i en slags tvangssituasjon ved «uplanlagt» graviditet, men vil hjelpe henne ut av denne situasjonen, dog ikke ved abort.

Hva slags tvang er det her tale om? Den består i at fosteret, som er en selvstendig biologisk realitet i morens kropp, vokser i samsvar med naturloven. Det er på vei mot fødsel og et liv i verden, i første omgang i avhengighet av moren.

Slik «tvang» eller tap av frihet er i strid liberalismens overordnede antropologiske formål. Men abortloven gir altså kvinnen mulighet til å gjenopprette myndigheten over eget liv.

Hun kan få tilbake den frihet hun har rett til, men som fosteret blokkerer. Kvinnen kan bli så å si «reddet» fra fosteret ved at det bøter med livet. Dette er formålet med loven om «selvbestemt abort».

Ut fra liberalistisk antropologi er dette uproblematisk. Abort er egentlig bare å hindre at en naturprosess får gå sin gang. Helt i pakt med den moderne idé om herredømme over natur. Et herredømme som også har sine omkostninger.

For hvor blir det av de aborterte fostere? Prevensjon – teknisk eller biologisk – gir frihet fra graviditet. Provosert abort er den andre «redningsplanken» når tvang ved graviditet truer. For vi har rett til å få bare «ønskede» barn. Til sist blir det bare «ønskede barn» man gir rett til å leve.

Kristelig Folkepartis liberalistiske nytilpassing

I møte med liberalismens oppfatning av graviditet som sosio-biologisk virkelighet og sikring av frihet fra graviditet ved abort, blir svaret fra KrF å fremme «abortforebyggende» tiltak.

De består i tilbud om veiledning og støtte til familier. Veiledning i pakt med KrFs prinsipielle syn at fosteret har rett til liv fra unnfangelsen av, må legges til side. Det har Stortinget gjort klart.

Ved tilbud om sosialpolitiske velferdsordninger vil KrF da motivere kvinner som opplever svangerskapets «tvang», til å la barnet bli født. Men KrF anfekter ikke den sekularistiske liberalismens oppfatning av den gravide kvinnes situasjon, men aksepterer den og lar liberalismens antropologiske frihetsformål få beholde sin gyldighet. Kan partiets konkrete abortpolitikk forstås på noen annen måte?

Hvorfor ble partiledelsen indignert da Stortinget avviste forslaget om en livsrettsparagraf i Grunnloven? Stortinget så at det kunne gjøre abortloven rettsstridig. Hvorfor nyttet ikke KrF en slik anledning til et grunnleggende ideologisk oppgjør med det liberalistiske virkelighets– og menneskesyn?

Hvorfor holdt ikke partiet frem «hva et menneske er», som ifølge Ulstein er en primæroppgave for KrF? I stedet gjør partiet et stort nummer av sin motstand mot utvidelse av grensen for «fri abort». Abortsaken blir da et spørsmål om kronologi, og det etiske og ideologiske alvor tapes av syne.

Hva ligger bak KrFs selvmotsigende krumspring? Er dette taktisk motivert slik at partiet kan holdes sammen tross ideologisk sprik i synet på abort? Det blir en skrøpelig enhet, som man vil redde ved holde frem et etisk ideal som kristne konservative kjenner igjen.

Men idealet blir svevende i abstrakt retorikk. Den konkrete abortrealiteten vil man møte med tilbud, som går greit inn i liberalismens etiske referanseramme. Dette grep vil få positiv respons fra partiets liberale fløy. Kan konservative kristne slå seg til ro med beroligende retorikk?