Hvorfor blir Irans ayatollah så provosert av de kristne?

En skulle tro Irans øverste religiøse leder hadde viktigere ting fore enn å bry seg med de få kristne i landet. At det fantes større trusler mot rikets sikkerhet enn disse huskirkene som stille samles i hjemmene.

En skulle tro det fantes større samfunnsproblemer i dette landet, der det ifølge BBC har skjedd en dobling i tallet på narkomane, enn en gjeng kristne som stort sett holder seg unna kriminalitet.

Eller at de burde konsentrert seg om å roe gemyttene blant det økende antall iranere som er rasende fordi regimet bruker altfor mye penger på å støtte grupper som Hamas og Hizbollah i stedet for å løse problemer innenriks – enn å slå ned på de kristne, som ytterst sjelden lager bråk.

Like fullt fortsetter det shiamuslimske prestestyret nidkjært å forfølge kristne iranere. Dette blir dokumentert i en rapport som ble publisert i London denne uken.

Rapporten har fått tittelen Faceless Victims (Ansiktsløse ofre). Mange av ofrene tar nemlig ikke sjansen på å fortelle offentlig hva de har opplevd, fordi de er redd for å få enda større problemer med myndighetene.

Rapporten viser at forfølgelsen har kommet i bølger det siste året. Nær hundre iranske konvertitter ble arrestert i sommer. Så kom en ny bølge med arrestasjoner i julen. 166 kristne ble arrestert i Iran i fjor.

Rapporten viser også at forfølgelsen i økende grad retter seg mot kristne som distribuerer bibler.

Hvorfor har verdens diktatorer til felles at de konsekvent bryter FNs menneskerettighetserklæring artikkel 18, som garanterer tanke-, tros- og samvittighetsfrihet? Og hvorfor gjør selv små, kristne grupper dem nervøse?

Det kristne svaret er at det er Jesus i oss som blir forfulgt. Har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere, sa han.

En mer allmenn forklaring er autoritære regimers behov for kontroll – og frykt for opposisjon. For om de kristne er aldri så lovlydige; om de gjør vel mot naboene, bygger landet og vandrer stødig på den smale sti, er de like fullt provoserende. Fordi den innerste lojaliteten deres er et annet sted enn hos presidenten eller ayatollahen. Den er hos Gud.

Et kristenfolk som har som prinsipp å lyde Gud mer enn mennesker, vil alltid provosere en diktator.

De representerer et irriterende lys i mørket. En utålelig påminnelse om rett og galt. En provoserende tankefrihet og manglende vilje til underkastelse.

Derfor ble Bibelens Daniel kastet i ildovnen, da han nektet å bøye kne for kong Nebukadnesars statue av gull. Derfor ble de første kristne i Romerriket forfulgt, fordi de nektet å ofre til keiseren.

Derfor blir de kristne i Kina i dag stadig hardere forfulgt, samtidig som president Xi Jinpin øker sin egen og kommunistpartiets makt.

Derfor har Nicaraguas president Daniel Ortega økt forfølgelsen av kristne, samtidig som han selv har beveget seg fra å være revolusjonshelt til å bli diktator.

Derfor tåler president Vladimir Putin bare de delene av Den russisk-ortodokse kirke som er lojale mot ham. Og i de okkuperte delene av Ukraina er trosfriheten nå så lite verd at russiske soldater henretter en prest som ifølge Bibelselskapet nektet å gå over til Den russisk-ortodokse kirken som administreres fra Moskva.

Og derfor prioriterer det religiøse regimet i Iran å bruke store ressurser på å forfølge kristne, både i de historiske, offentlig godkjente armenske og assyriske kirkene og i de uregistrerte husmenighetene.