Hvorfor drøyer flerfrontskrigen mot Israel?

Søndag skrev den gamle israelske etterretningsoffiseren Yair Ravid en artikkel i den israelske avisen Yediot Aharonot om ørkenens lover.

For noen år siden publiserte han en bok om sitt liv bak fiendes linjer, spesielt i Libanon. Ravid skrev at alle land har utviklet sine lover over tid, og de er preget av de ulike landenes kultur, folket oppførsel, klima og så videre.

Midtøsten har også slike lover. Stort sett preget av arven fra det osmanske imperiet, som gikk under etter første verdenskrig.

Med britene og franskmennenes inntog i den arabiske verden etter første verdenskrig, la også disse landene igjen sine avtrykk i regionens lover.

Men det er én lov som ikke er nedfelt i lovbøkene til de respektive land, men som fremdeles lever, skriver han: Ørkenens lov.

Blodhevn

Den loven går langt tilbake i tid, og den sier følgende: «Om et familiemedlem eller et stammemedlem blir drept, er det offerets families eller stammes plikt å drepe en fra stammen som stod bak ugjerningen.»

Handlingen er kjent i litteraturen som blodhevn.

Alle som en gang har lest Snorres kongesagaer kjenner denne dynamikken igjen. Det var en gang også en vanlig handling i Skandinavia.

Jesustroende skolelærer fra Haifa frykter storangrep fra Iran

I Midtøsten lever den ennå i beste velgående, både på lokalt plan og mellom land.

Om voldsspiralen går for langt, kan man via en anerkjent person inngå en avtale og betale seg ut av voldsspiralen. Men, som Ravid poengterer, kan man bare gjøre det én gang.

Gjør man det flere ganger, viser man svakhet.

Frykten for svakhet

Det Ravid prøver å si i sin artikkel er at man kan forvente et mer blodig angrep denne gang, enn da Iran angrep Israel i april. Den gang var det ingen israelere som døde.

For Ravid, med sin ørkenlov i mente, virker det sannsynlig at Iran vil ha mer å vise til denne gangen, ellers vil det bli oppfattet som en svakhet.

Ikke alle deler Ravids pessimistiske syn. De siste dagene har USA styrket sitt nærvær i regionen markant, og sammen med andre koalisjonspartnere som Storbritannia, Jordan, Saudi-Arabia og Emiratene vil man trolig gå til de samme stegene som sist og skyte ned det som blir sendt fra Iran når ordren kommer.

Og den kommer.

Koalisjonen og Iran-allierte

De arabiske landene i koalisjonen har så langt tonet ned sine roller i den berømte «dronenatten» i april. I så måte står ikke Israel alene.

Samtidig vil angrepet fra Iran være avhengig av hva som blir avfyrt. Droner bruker mange timer på ferden, missiler 12 minutter.

De siste dagene har man snakket om at det vil bli avfyrt raketter og droner fra minst fire fronter: Iran, Irak, Jemen og Libanon. Syria er fremdeles en usikker brikke i spillet.

Forsvarsekspert: – Jeg tror at Iran forstår at de er militært svært underlegne

Samtidig anser man at trusselen fra Libanon er mye større enn den som kommer fra Iran, i alle fall i denne runden. Varslingstiden fra Libanon er alt fra noen sekunder, til noen få minutter, avhengig av hva som er målet.

Hizbollah vil svare på drapet på deres «forsvarsjef» Fouad Shukr, som ble drept i etterkant at angrepet på 12 ungdommer i Madjal Shams, lørdag for halvannen uke siden.

Hizbollahs leder Hassan Nasrallah har gjort det klinkende klart i sin tale at svaret blir kraftigere enn det som hittil har vært tilfellet. Og Nasrallah har aldri vært en person som kommer med tomme trusler. Det han sier blir gjennomført.

«Ærekrenkelse»

Før helgen skrev jeg i Dagen at jeg tvilte på at Iran ville svare. Men jeg undervurderte da en gammel lærdom.

Drapet på Hamas-lederen Ismail Haniyeh i Teheran var ifølge den israelske akademikeren Meir Litvak et angrep på den nasjonale æresfølelsen til Iran. Derfor må de svare, mener han.

På mange måter er vil da tilbake til Ravids ørkenlov.

Alt dette danner et nyttig bakteppe for det dramaet som i dag utspiller seg i Israel. De siste dagene har vært preget av nedtellingen til det store angrepet.

Alle vet det kommer, men det er usikkert når.

Fra USA ble det signalisert mandag at det vil skje i løpet av de kommende to døgnene.

I Israel har 12. august vært nevnt. Det er den jødiske datoen 9. i måneden Av, minnedagen for ødeleggelsen av det første og andre tempel i Jerusalem.

Symbolske datoer

Selv om datoen er viktig symbolsk, og symbolske handlinger ofte er viktige i Midtøsten, så er det ikke sikkert at Israels fiender ser med argusøyne på den jødiske kalenderen.

Ofte er det mer fruktbart å se etter symbolikk i den islamske kalender. I dag er den siste dagen i måneden muharram, en av fire måneder hvor krigføring er forbudt i islam.

Axios: USA advarer om mulig iransk angrep mot Israel mandag

Rett nok har krigen på grensen mellom Libanon og Israel pågått med uforminsket styrke de siste dagene. Dette er innenfor den nye normalen som har utviklet seg de siste ti månedene.

Samtidig har det ikke kommet noen varsler om nye tiltak fra det israelske sivilforsvaret så langt.

Preventivt angrep?

Dette tyder på at man ennå ikke har sett, fra satellitter, overflygninger og annen etterretning at Iran og Hizbollah har gjennomført tiltak som tilsier at et angrep er nært forestående.

De siste dagene har det også vært rapporter i israelske medier om at Israel også kan gjennomføre preventive angrep. Det vil i så fall komme om man ser at Hizbollah eller Iran er i ferd med å avfyre sine raketter.

Samtidig, om vi skal holde oss til ørkenens lov, vil den videre utviklingen i regionen avhenge av hva svaret på et angrep blir.

Per nå virker det som om en eskalering i Libanon er mer sannsynlig enn et større angrep mot Iran.

Men alt dette vil avhenge av formen og størrelsen på det kommende angrepet.

Ørkenens lov er som Yair Ravid skriver en slags jernlov som er eldre enn de nedskrevne lover.

Forstår man den, er man alt en meter lengre i forståelsen av Midtøstens labyrinter.