Hvorfor er det så vanskelig å være kristen i Norge?

5. mai publiserte Dagen igjen en tidligere publisert artikkel med tittelen: «Én av fire aktive kristne mener det er vanskelig å være kristen i Norge.» I artikkelen blir blant andre en tidligere misjonær intervjuet. Hun kan berette om flere episoder fra dagliglivet, hvor kommunikasjon brått har stoppet opp idet hun forteller at hun har jobbet som misjonær.

Hun er nok ikke alene om å ha slike og lignende opplevelser. Da mannen min søkte seg til en jobb i kommunen, så alt ut til å gå riktig så greit, helt til de, under intervjuet, kom til å stille spørsmål om fritidssysler. Da han fortalte at han sang i kor i Frikirken, var eneste kommentar at de fryktet han kunne bli en festbrems. Dermed ble det ingen jobb, heller.

Da jeg i 1992 flyttet til Frankrike, kom jeg raskt inn i en evangelisk menighet hvor det hadde samlet seg en hel del misjonærer og andre «tilreisende» fra ulike verdenshjørner. Mange av dem tilhørte Navigatørene.

Jeg ble også relativt raskt trukket inn i en av menighetens pågående konflikter. Pastoren var nemlig svært aktiv med evangelisering i denne barske drabantbyen jeg var havnet i. Daglig gikk han fra dør til dør i disse høye forstadsblokkene. Om lørdagen var det evangeliseringsstand i drabantbyens kjøpesenter. Til hans store fortvilelse ville ikke Navigatørmisjonærene stille opp på dette.

Og da han forsøkte å få meg med på dør til dør-aksjon i nabolaget, advarte min nye, amerikanske Navigatør-venninne meg på det sterkeste. «Hvis du blir med på dette, vil du miste alle naturlige anledninger du har i hverdagen til å bringe dine nye venner til Jesus», sa hun.

Jeg kom i en skikkelig skvis. Hvem skulle jeg høre på? Jeg elsket jo å evangelisere. Det var noe jeg gledet meg mest til ved å flytte til Frankrike! Det kunne vel ikke være Guds vilje at jeg skulle la være å gå på dør til dør-evangelisering?

Noen uker senere fant menighetens årsmøte sted, og igjen uttrykte pastoren sin fortvilelse over at ingen var blitt frelst og lagt til menigheten, gjennom menighetens evangeliseringsarbeid, i løpet av det siste året. Kona til en eldste hvisket til meg: «Men gjennom Navigatørenes bibelgruppearbeid har det kommet mange nye til menigheten.» Og Navigatørene jobbet på en helt annen måte. De inviterte rett og slett til bibelstudiegrupper. Folk som aldri hadde tatt i en bibel, fikk her oppdage Jesus i evangeliene, nærmest «på egen hånd».

Jeg fikk selv oppleve å se mennesker, som startet med å åpne en bibel for aller første gang, til gradvis, og fullstendig i sin egen rytme, oppdaget Jesus, og sakte, men sikkert kom til erkjennelsen av at «ja, Jesus må være Guds sønn, og jeg vil invitere ham inn i mitt liv». Men dette var aldeles ikke noen kvikkfiks. Fra en person åpnet Bibelen for første gang, til han eller hun ønsket å kalle seg en kristen, kunne det gå flere år.

Ny rapport: Meiner norske kristne treng asiatisk inspirasjon

I mellomtiden holdt nå disse bibelgruppene på å samles, til hverdag og fest. Noen dro på ferier sammen. Brukte rett og slett tid sammen. Men de ble ikke invitert med i kirken. Til det var risikoen for stor. En gryende nysgjerrighet på troen og Jesus, kunne fort reverseres, dersom pastoren presset litt for hardt med å invitere til å be «frelsesbønn» før tiden.

Nettopp derfor, fordi pastoren visste det var flere bibelstudiegrupper på gang, med folk som ikke gikk i kirka, gjorde at han følte han måtte ta grep. Han ba rett og slett Navigatørmisjonærene om å forlate menigheten. Han var ikke enig i deres måte å drive evangelisering på. Til tross for at dette var det eneste som skapte vekst i menigheten.

Jeg skjønte det også etter hvert. Og kanskje har det gjennom årene vært drevet litt for mye gateevangelisering og dør til dør-aksjoner med litt for pågående evangelister her til lands også? Kanskje det blir enklere å være kristen dersom vi overlater til Gud å lede mennesker til ham?

Norske kristne har mer å lære av innvandrere

For et par søndager siden hørte vi lignelsen om surdeigen i kirkene våre. Når vi er kristne, da er vi fylt av Den Hellige Ånd. Det står det faktisk i Guds ord. Da ønsker også Gud, gjennom sin Ånd å lede oss.

Ved å bygge tillit til mennesker vi møter, vise interesse for hvem de er og kanskje innlede vennskap, går det muligens etter hvert an å snakke om fordommer de kanskje har mot kristne, eller andre vanskelige ting som står i veien for Gud. Men kanskje ikke med en gang. Kanskje ikke på lenge.

Gud lengter etter hvert eneste menneske han har skapt. Og det er så mye lettere å nærme seg Gud, når man har en trygg, tålmodig, kristen venn. En venn som ber. En venn som har all verdens med tid. Og som lar seg lede av Den Hellige Ånd.

Til slutt, for å nyansere litt, skal jeg også innrømme at jeg selv har møtt på gateevangelister som har talt profetisk inn i mitt liv, og vært til en stor velsignelse fra Herren i situasjonen jeg sto i der og da.

Slik skal det bli mer og bedre misjon

For ting er sjelden svart-hvitt i Guds rike. Gud arbeider på så mange måter og på så mange plan hele tiden. Både fordi vi er ulike, bærer med oss ulik bagasje og ulike sår, så trenger vi mennesker å bli møtt på så mange ulike måter. Men Ånden er den samme.

La oss bare fortsette i Herrens ferdiglagte gjerninger. Og alltid la oss alltid være lede av Den Hellige Ånd.