Hvorfor er ikke klimaengasjementet større på bedehus og i frikirker?

Onsdag ble en gjennombruddets dag på FNs klimatoppmøte i Dubai. Norges utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) kunne fortelle at verden for første gang har samlet seg rundt en «tydelig tekst om behovet for en overgang bort fra fossil energi.»

Slikt lyder unektelig litt ambivalent i oljelandet Norge. Og gleden over vedtaket blir satt i nøkternt perspektiv når Barth Eides etterfølger som klima- og miljøminister, Andreas Bjelland Eriksen (Ap), ikke signaliserer noen vesentlige endringer i norsk politikk som følge av vedtaket.

Likevel er det verdt å merke seg at så ulike land som Saudi-Arabia, USA og Danmark roser vedtaket. Danskenes klimaminister Dan Jørgensen påpekte ifølge NTB at «Vi står her i et oljeland, omgitt av oljeland. Og vi har tatt en beslutning om å si at vi beveger oss bort fra olje og gass.»

FNs generalsekretær António Guterres tok store ord i sin munn da han sa at «Epoken med fossil energi må ta slutt. Og den må avsluttes på en rettferdig måte.»

Det er voldsomme dimensjoner over dette. Derfor har jeg denne gangen tenkt litt ekstra over hvordan jeg selv og norsk kristenhet generelt bør forholde seg til vedtaket.

Med bakgrunn i indremisjonen er jeg oppdratt i en kristen tradisjon hvor tanken er at alle deler av livet skal underlegges Guds vilje. Det inkluderer hvordan jeg bruker pengene mine, hvordan jeg bruker tiden min, og hvilket ansvar jeg har for min neste – både min neste i nabolaget og min neste som bor på en truet øy i Stillehavet.

Faktisk skulle jeg som kristen ha bedre forutsetninger, ikke dårligere, for å være villig til å avstå fra tilgjengelige goder dersom dette kan hjelpe andre, fordi jeg lever med evigheten for øye. Men er det slik?

Da Dagen undersøkte holdninger blant aktive kristne i 2019, svarte 70 prosent av de spurte at de tror vi i «høy grad» eller «svært høy grad» står overfor menneskeskapte klimaendringer. Kun 4 prosent svarte «i liten grad». Så jevnt over ser det ikke ut for at klimafornekterne har spesielt sterk støtte blant kristne.

Samtidig danner den offentlige debatten et nokså tydelig inntrykk av at klimaengasjement i stor grad blir forbundet med kristne på den liberale fløyen.

Kirkemøtet i Den norske kirke er den viktigste arenaen for slikt engasjement i kristen regi. Er det bare sånn det må være? Hvorfor ser vi ikke større engasjement på dette området i frikirkeligheten eller i de lutherske organisasjonene?

Rett skal være rett: Misjonssambandet vedtok i 2022 en strategi hvor det heter at man skal «holde frem måtehold og nøysomhet som gode verdier og forvalte skaperverket til beste for vår neste og for kommende generasjoner» og faktisk også at man skal «ta hensyn til klima og miljø i driften av institusjoner, forsamlinger og arrangementer». Her blir forvalteransvaret sett som en integrert del av misjonsoppdraget.

Det kan lett bli løst snakk, dette. Vi kan mene mye om hvilke tiltak som monner, og vi kan innvende at det uansett hjelper lite hva vi i Norge gjør når mesteparten av forurensningen kommer fra Kina, India og USA.

Vi kan også tenke på den svært gode fjerde sesongen av den danske dramaserien «Borgen», hvor vi får hjelp til å forstå moderne dilemmaer når man i et tenkt tilfelle finner olje på Grønland. Hvorfor skal ikke grønlenderne få del i den samme velstanden som andre oljerike land har fått del i?

For å sette de store sammenhengene i perspektiv prøver jeg å ty til et konkret og hverdagslig eksempel. Reidar Paulsen, som var min pastor i mange år, mente mer eller mindre bokstavelig talt at det var synd å bryte fartsgrensen. Poenget var ikke å overdramatisere forskjellen på å kjøre i 50 eller 51 i 50-sonen, men heller å utmale hva det betyr at kristne skal være lojale mot myndighetene, de som er satt til å forvalte det felles gode.

Dette leser vi blant annet om i Romerbrevet. Vi får også nyttig veiledning i Apostlenes gjerninger. Vi skal lyde Gud mer enn mennesker.

Men vi skal lyde myndighetene kun så lenge de ikke pålegger oss å gjøre ting som strider mot vår kristne overbevisning. Bekvemmelighet er derimot et svakt argument for å opptre som dårlige forvaltere.

Og vi kan spisse det: Bibeltroskapen blir redusert til selvskryt hvis vi står frem som beinharde forsvarere av kristen seksualmoral, samtidig som vi er mer eller mindre likegyldige til andre sosiale problemer.

Man kan føle seg maktesløs når man blir stilt overfor de store og dramatiske scenarioene for global temperaturøkning. For den enkelte av oss er det nærmest umulig å ta stilling til hvilke forskere man helst bør lytte til.

Men før vi tenker at klimaendringer er noe andre får streve med, er det et par spørsmål vi bør stille oss:

Hvem vil høre på en som med sitt liv viser at man tar etikken svært nøye på ett område, men mindre nøye på et annet? Hvordan kan vi forvente at andre skal ta på seg byrder vi ikke vil bære selv?

I Matteusevangeliet leser vi at det å ville følge hjertet sitt er en risikabel strategi: «For fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.» Derfor er det sant, som den britiske forfatteren G. K. Chesterton sa det for litt over 100 år siden, at problemet ikke er de andre, problemet er «jeg».

Denne fundamentale erkjennelsen skulle kristne ha lettere for å komme frem til enn andre. På det grunnlaget skulle det også være lettere for kristne å innse at hvis min måte å leve på faktisk er til skade for andre, er det mitt ansvar å endre min levemåte.

Hvis ikke bibeltroskapen strekker seg så langt, er det jeg som bør gå i meg selv. Det at noe blir oppfattet som politisk korrekt fungerer i beste fall som vikarierende argument for egen likegyldighet hvis realiteten er at jeg med min levemåte er til skade for min neste.