Hvorfor er Putins krig i Ukraina illegitim?

Putins invasjon og krigføring i Ukraina har satt Europa i en situasjon få av oss hadde fantasi til å se for oss i overskuelig fremtid. Annekteringen av Krim-halvøya i 2014 var sjokkerende nok, men begrunnelsen var i større grad isolert til at Krim ble gitt som en gave internt i Sovjetunionen på 50-tallet – og at Russland dermed har en moralsk rett til området.

Historiefortellingen til Putin var ikke mindre selektiv den gangen, men likevel var det mange – også mennesker med inngående kjennskap til Russland – som ikke har sett for seg at Russland skulle gå til en fullskala invasjon av Ukraina seks år senere.

Landets aggressive angrep på et selvstendig naboland er et klart brudd på folkeretten, altså de reglene som regulerer hvordan stater skal opptre mot hverandre. En slik ensidig aggressiv fremgangsmåte rokker ved det internasjonale samspillet. Etter Andre verdenskrig har arbeidet for diplomatiske løsninger på internasjonale konflikter så langt det er mulig, vært en bærebjelke i hvert fall i vestlige demokratiers utenrikspolitikk. President Putin, som interessant nok har hovedfagsoppgave i folkerett, virker svært opptatt av å forsvare krigføringen som legitim. Hvilke argumenter bruker han, og hvorfor tar han feil?

I 2009 mottok Barack Obama fredsprisen i Oslo rådhus. I sitt Nobel-foredrag fokuserte den daværende president i USA på begrepet «rettferdig krig» og reflekterte grundig over sin egen nasjons rolle i internasjonale konflikter. Obama definerte «rettferdig krig» som «noe som signaliserer at krig bare kan rettferdiggjøres hvis det oppfyller visse betingelser: Hvis det føres bare som en siste utvei eller i selvforsvar, hvis den makten som brukes, ikke er overdrevet, og hvis, om mulig, sivile spares.»

Rettferdig krig-filosofien er en syntese mellom gresk antikk tenkning og kristen etisk refleksjon over når det er akseptabelt å gå til krig. Sentralt står begrunnelsen (motparten må ha gjort seg skyldig i urettferdighet) og intensjonen (hensikten kan ikke være kun egennytte).

I nyere tid har man vært vel så opptatt av reglene for selve krigføringen og også prinsipper som skaper varig fred – «rettferdig fred». Obama var inne på alle disse aspektene i sin tale, og ikke minst reflekterte han over hvordan atomvåpen gjør behovet for internasjonale institusjoner helt nødvendige: «Marshall-plan og et FN, mekanismer for å regulere krigføring, traktater for å beskytte menneskerettighetene, hindre folkemord og begrense de farligste våpnene.»

Består Putin så «rettferdig krig»-prøven? Ifølge den russiske statslederen er krigen i Ukraina en nødvendig reaksjon på fiendtlige signaler fra NATO og vestlige land. I russernes selvforståelse er Ukraina en sentral del av Kremls interessesfære, og vi har kunnet lese interessante analyser om hvordan dette motiverer Putins krigshandlinger.

Nettopp derfor er det avgjørende å holde fast ved at ideen om beskyttelse av «den russiske sivilisasjon» ikke rettferdiggjør aggressive krigshandlinger. Det er vanskelig å se hvilken urettferdighet Ukraina skulle ha gjort seg skyldig i, bortsett fra å krenke russernes selvfølelse. Like vanskelig er det å få øye på hvilke gode intensjoner Russland skulle ha for sin handlemåte overfor Ukrainas befolkning.

Putin er også tvunget til å forholde seg til prinsippene for «rettferdig krig». Han begrunner blant annet invasjonen som et nødvendig tilsvar på aggressivitet fra Ukrainas uformelle allierte (formål) og dels intensjonen om å frigjøre ukrainerne fra «narkomane og nazister» (intensjon).

For å rettferdiggjøre krigen bygger Putin opp en historie om at det egentlig er Russland som er den truede og underlegne part i konflikten, et land som simpelthen forsvarer seg selv. Man skal ha rimelig blind tiltro til statslederen for å akseptere en slik historiefortelling fra verdens største atommakt. For ikke å snakke om den ganske syltynne begrunnelsen for å utsette befolkningen i et demokrati for krigens redsler.