Debatt
Hvorfor har nåden så vanskelig for å lande skikkelig hos oss?
Selvtilliten kan økes ved å bedre ferdighetene våre. Selvfølelsen, eller følelsen av verd, styrkes gjennom å møte ubetinget kjærlighet.
Jeg har i flere tiår veiledet prester, pastorer og kirkelige medarbeidere rundt om i landet vårt. Gode Herrens tjenere som ofte står i krevende og utfordrende situasjoner både på helligdager og hverdager, og som i fortrolighet trenger å dele det som tynger og tapper for energi med noen som kommer utenfra og har litt større avstand til problemene.
Det er et stort privilegium å bli vist tillit, og prøve å lytte seg inn i de ansattes gleder, frustrasjoner og drømmer. Noen ganger kan vi samtale oss fram til gode løsninger, ofte er det nok å lytte aktivt.
Annonse
Det blir stadig mer klart for meg at det å være pastor (jeg har de siste årene forholdt meg mer til frikirkelige pastorer og dem som leder forsamlingene tilhørende de lutherske misjonsorganisasjonene enn til prestene i Den norske kirke) kanskje er blant de mest tappende og utsatte yrker som finnes.
I en menighet hvor mange på godt og vondt har et eierforhold til fellesskapet de er med i, blir det lett slik at ledelsen møter sprikende ønsker og forventninger om hvordan arbeidet skal drives. Da skal en være trygg nok på seg til å våge å være uenig, avvise noen og til og med bli upopulær og mislikt. Alternativet til å stå opp for det en mener er viktig å gjøre for å komme videre, er jo mye dårligere – å utviske eller utslette seg selv.
Denne uka var jeg i Kristiansand for å avslutte et 12-årig løp jeg har hatt med 10–12 ansatte i Frikirken. Jeg har møtt disse menneskene regelmessig gjennom alle disse årene. Men alt har sin tid, nå var det naturlig å slutte med denne gruppa.
Til avskjed delte jeg med disse godartede mannfolkene fem–seks punkter om det jeg mener karakteriserer en slitesterk tro og tjeneste. Jeg snakket om å vite seg elsket, om å finne en god balanse mellom den objektive og subjektive siden av troen, om å åpne opp for livets og troens paradokser, vokse og modnes i Jesus-relasjonen, finne og bruke sine (nåde)gaver og utrustning, og prioritere ærlighet og autentisitet og være med å bygge en ærlighetskultur.
Ikke overraskende opplevdes igjen det å vite seg elsket av Gud og mennesker som det viktigste å ta fatt på. Det er det den svenske forfatteren og retreatlederen, Magnus Malm, hevder er det største behovet hos lederne i Nordens kirker i dag. Det er det største behovet for kristne ledere – ja, for alle mennesker når det kommer til stykket.
Svaret på skammen jeg bærer på (...) er ikke å høre at jeg er bra nok. (...) Svaret jeg trenger å høre, er at jeg er elsket!
Hvis ikke vårt dypeste behov, at noen elsker meg på tross av hva jeg har gjort og ikke gjort, kommer til å gjøre og ikke kommer til å gjøre, blir dekket, tvinges jeg inn i en ofte heseblesende og slitsom kompenserende atferd. Jeg må, ofte på de mest finurlige måter, vise at jeg er noe.
Svaret på skammen jeg bærer på – at jeg ikke er god nok, pen nok, flink nok, kreativ nok eller åndelig nok – er ikke å høre at jeg er bra nok. Det hjelper i beste fall bare et stykke på vei. Svaret jeg trenger å høre, er at jeg er elsket!
Selvtilliten kan økes ved å bedre ferdighetene våre. Selvfølelsen, eller følelsen av verd, styrkes gjennom å møte ubetinget kjærlighet.
Annonse
Nå er det ikke slik at det ikke tales om nåde eller ubetinget kjærlighet i våre kirkelige sammenhenger. Enhver predikant gjør det – og mange gjør det ofte! Problemet er at dette for de fleste ikke blir til mer enn kognitiv innsikt. Det inkarneres ikke – det tar ikke bolig i hele oss. Hvorfor det er slik, og hvordan vi kan komme ut av dette, ser jeg på som en stor utfordring og oppgave framover.
Hvordan kan relasjons- og kjærlighetsidentiteten trumfe prestasjonsidentiteten?
Evangeliet er at trykket ikke ligger på oss. Det handler om det Jesus har gjort og stadig vil gjøre i våre liv. Det er egentlig naturstridig. Derfor trenger vi å høre evangeliet igjen og igjen. Den menneskelige ryggmargsrefleksen er å gå i fortjeneste- og prestasjonsmodus.
Dagens selvrealiseringsideologi hevder at forvandlingen i våre liv kommer fra vår bevissthet og indre kraft, og er dypest sett vårt eget ansvar.
Forvandling skjer, ifølge Det nye testamente, ved at vi speiler oss i en annen: «Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bilde, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd» (2 Kor 3,18).
(Det siste avsnittet er tatt fra boka «Ved en korsvei» av Geir Otto Holmås – en bok som herved anbefales.)
