Hvorfor homofilispørsmålet er kirkesplittende


Professor Harald Hegstad kommenterer i Dagen 26. januar vårt innlegg «Kirkesplittelse og splittelsens lokale arena» i avisen 21. januar.

Vårt utgangspunkt er at Skriften entydig avviser homofilt samliv, at dette er normativt i dag og at dette er et spørsmål som ligger innenfor det Den augsburgske bekjennelse (CA) sier det er nødvendig å være enig om for å bevare kirkens sanne enhet og unngå splittelse, jf. Menighetsfakultetets høringsuttalelse fra 1997 om «Kirkens enhet og troens fundamenter», der det heter «Læren om det heterofile, monogame, livsvarige ekteskap inngår i kristen skapelsestro og kan dermed ikke stilles utenfor rammen av den trinitariske forkynnelse som det i CA 7 kreves konsens om.»

Vi vil også vise til Lærenemndas konklusjon etter å ha drøftet de nytestamentlige tekstene som omtaler homofilispørsmålet:

«I samsvar med jødiske tekster fra samme tid representerer disse paulinske tekstene en forståelsesramme der differensieringen mellom mann og kvinne slik den er gitt i skapelsen, innebar at homoseksuelle handlinger og begjær var forstått som brudd med Guds skapervilje, og som symptom på frafall og avgudsdyrkelse» (Lærenemnda 2006, kap. 3.5).

De aktuelle Paulus-tekstene nevner også en rekke andre enkeltsynder som grådighet, baktalelse, sladder, tyveri, strid og vold (Rom 1,29–31; 1 Kor 6,9–10). Det viser at alle mennesker lever under syndefallets grunnskade som fører mennesker inn under Guds dom.

Et viktig premiss for hvorvidt spørsmålet om homofilt samliv er kirkesplittende, er om slikt samliv vurderes som noe som fører mennesker inn under Guds dom. Dette har Hegstad ikke uttalt seg eksplisitt om.

Hegstad gjentar i sitt innlegg 26. januar en argumentasjonslinje han ofte har brukt til å avvise at homofilispørsmålet er kirkesplittende, nemlig at spørsmålet er av samme karakter som andre etiske spørsmål der kristne tenker ulikt om hva som er synd, uten at dette oppfattes som kirkesplittende. Men forutsetningen for en parallellføring mellom homofilispørsmålet og andre etiske spørsmål må være at de er like alvorlige og like entydige i Skriften og i kirkens lære.

Denne problemstillingen ble tatt opp i Lærenemnda i 2006. Etter å ha drøftet kirkens endrede syn på slaveri, skilsmisse/gjengifte og kvinners tjeneste ble det fremholdt at homofilispørsmålet står i en særstilling: «De tekstene som direkte omhandler homoseksuelle handlinger, er entydige i sin avvisning. En slik entydig, ubetinget avvisning finnes ikke på samme måte når det gjelder spørsmålene som ble beskrevet ovenfor» (kap 3.8). I homofilispørsmålet gir Skriften altså, annerledes enn i noen andre etiske spørsmål, grunnlag for å konkludere entydig negativt.

Eksemplene på etiske spørsmål Hegstad henviser til – i sitt siste innlegg nevner han skilsmisse/gjengifte – som skal vise at kirken kan leve med uenighet også i homofilispørsmålet uten å splittes, er derfor ikke relevante, slik det også er blitt påpekt i mange andre innlegg i Dagen i den senere tid.

Homofilispørsmålet skiller seg dessuten fra spørsmålet om skilsmisse og gjengifte ved at kirken ikke har en liturgi spesielt for inngåelse av ekteskap nummer to, eller en velsignelse av skilsmisse. Skilsmisse/gjengifte er forstått som en form for nødssituasjon.

Når likekjønnet ekteskap blir velsignet liturgisk av kirken, sies det samtidig at homoseksuelt samliv er i samsvar med Guds gode vilje og – som lederen av Åpen folkekirke, Sturla Stålsett, har uttrykt det – «i tråd med evangeliet». Denne forståelsen av likekjønnet samliv blir, når den nedfelles liturgisk, kirkens lære, men det er en lære i strid med Skriften og med kirkens bekjennelse.

Den splitter derfor kirken, både i praksis ved at menigheter deles og veier skilles, og i kvalifisert teologisk forstand.