Hvorfor ikke kalle protestanter og katolikker for augustinerne istedenfor kristne?

Debatten som nå foregår i Dagens spalter er høyst dramatisk, og spørsmålet om protestanter og katolikker kan kalle seg for kristne er plutselig, men ikke tilfeldig, blitt et meget aktuelt spørsmål.

Arvid Aasen har problemer med å kalle katolikkene for kristne, mens Bernt Oftestad i Dagens debattinnlegg 20.04.23 stiller et berettiget spørsmål: På hvilken måte er protestanter kristne? Ja, hvorfor skal vi egentlig kalle både protestanter og katolikker for kristne? Er det ikke mye mere dekkende å kalle begge gruppene for augustinerne?

Verken Oftestad eller Aasen nevner den dypere årsaken som ligger bak problematikken. Hva er nemlig tilfelle?

Både katolikker og protestanter bygger sin aller viktigste del av teologien på uttalelser fra Augustin som innebærer at Kristus ikke hadde en fallen natur. P.g.a. hans arvesyndforståelse kom Augustin til den gale konklusjonen at Jesu natur måtte være lik den Adam hadde før han falt i synd. Men her kom det et uventet problem. Hva med Maria?

Hvordan kunne hun føde en sønn med en annen natur enn sin egen? Her prøvde katolikkene å dekke over Augustins villfarelse med dogmet om Marias «Immaculate Conception». Maria måtte tillegges en like syndfri natur som den sønn som hun fødte. Læren sier at Maria selv ble unnfanget av Den Hellige Ånd, og at hun i seg selv var syndfri og fullkommen fra fødselen av.

Luther, som aksepterte Augustins tanke, skriver i den store Katekismus: «Jomfruen fødte en sønn uten synd [les: uten en fallen natur] for å kunne være herre over synden.»

Mener protestanter har mange feiloppfatninger om katolikker

Vi ser at begge grupperinger, både katolikkene og protestanter, har denne teologi som grunnstein i sine religiøse byggverk. Luther var en augustinermunk, og han kan kanskje regnes som far til alle protestanter. Det åndelige slektskap mellom katolikkene og protestanter er derfor ganske stor. De kan gjerne puttes i samme sekk.

Utgangspunktet om Jesu natur er den samme hos begge. Men den er stikk i strid med Bibelens og apostlenes lære som hevder at Jesus måtte i alle ting bli sine brødre lik for å kunne bli en miskunnelig yppersteprest (Hebr 2,16–18). Ikke nok med det, de har begge også samme trosbekjennelse.

I forbindelse med debatten om ekskommunisering av Nancy Pelosi, uttalte Pave Frans i fjor: «Brødsbrytelse er for syndere, noe vi alle er.»

Redaktøren i en protestansk avis uttaler: «Dei som kvar veke går til kristne forsamlinger er syndere som alle andre. Det er det er derfor dei går.»

Begge grupper har dermed samme trosbekjennelse, noe som også svarer til Augustins uttalelser som sier at synden lever sitt eget liv i den troende.

Men det finnes ikke syndere i Kristus, der finnes det bare frelste syndere som avstår fra synden, selv om et fall kan forekomme. Men et fall gjør en ikke til en synder, hvis man bekjenner og omvender seg med en gang. Konsekvensene av Augustins teologi er enorme for den troende: Vi kan sammenfatte det slik:

Hvis Jesus ikke var blitt født med menneskets falne natur eller kall det arvesynd:

• Da hadde Jesus vært totalt forskjellig fra oss.

• Da kunne Gud Fader ikke ha fordømt synden i Jesu kjød (Rom 8,3; 1988-oversettelse).

• Da kunne Jesus aldri blitt en miskunnelig og trofast yppersteprest (Hebr 2,16–18). Det spørs om ikke hele inkarnasjonen var blitt en fadese hvis Jesus hadde blitt født med en guddommelig natur. «Jesus måtte i alle ting bli sine brødre lik inklusiv syndefallet. Men Han syndet aldri. Han hersket over synden, noe som vi også er kalt til å gjøre» (Rom 5,17).

• Da kunne Jesus heller ikke blitt fristet som oss (Hebr 4,15–16). Legg merke til uttrykket «dog uten synd», som i enkelte oversettelser blir oversatt med «dog uten å synde» som er mye mer i samsvar med teksten. Jesus ble fristet som oss fordi han hadde en fallen natur, men syndet aldri.

• Da kunne vi ikke ha kommet med frimodighet fram for nådens trone for å finne nåde til hjelp i den rette tid vi trenger det (Hebr 4,16).

• Da kunne Jesus heller ikke ha avdødt fra synden, noe Paulus påstår at Jesus gjorde i Rom 6,10. Jesus døde både fra synden og for synden (Jesus died to sin. King James Version). Hvis man ikke forstår det faktum at Jesus måtte dø fra synden for å kunne dø for synden, er det vanskelig å forstå helheten i budskapet. Her snakker vi om «The missing link» i nesten all forkynnelse om Jesus.

• Da kunne heller ikke vi aktet oss død for synden (Rom 6,11–14) og da hadde de kristne ikke hatt noen grunnlag for sin tro i deres kamp mot synden.

• Da kunne Jesus heller ikke ha banet den nye og levende vei gjennom forhenget, som er hans kjød, og da kunne vi heller ikke hatt frimodighet til å komme inn i Helligdommen (Hebr 10,19–20).

• Da kunne Jesus heller ikke ha oppfylt loven. Oppfyllelse av lovens krav betinger at en må ha et begjær som skal dødes (Rom 8,3–4 og Rom 7,7).

Norske pinsevener evangeliserer blant katolikkar

Listen kan gjøres lengre. Vi må bare legge merke til at i den katolske bibel er tolkning av det greske «sarx» (kjød) gjennomført «kjøtt og blod», altså begrenset til den fysisk/somatiske dimensjon av mennesket. Protestantene har lenge stridt imot, fordi «kjød» betegner i Paulus teologi for det meste det «kjødelige og falne syndige». Forandres dette til å bli oversatt til kropp eller legeme, kan hele budskapet miste sin mening.

Men nå, siden 1978, har Bibelselskapet pluss flere oversettere gått inn for det samme i norske oversettelser. En liten smakebit av hva vi kan vente oss og delvis allerede har skjedd leser vi 1 Peter 4,1–2.

I 1988-oversettelsen står det: «Da nu altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken at den som har lidt i kjødet er ferdig med synden». Nå lyder det slik: «Siden Kristus nå har lidt i kroppen, skal dere væpne dere med denne tanken: 'Den som har lidd i kroppen, har gjort seg ferdig med synden.'»

Men da forkynner Bibel 2011 et helt nytt evangelium. Det er skremmende! Hvis ordet kjød erstattes med kropp, legeme, kjøtt og blod osv., fjernes Menneskesønnen fra Bibelen og det promoteres en Jesus som aldri har eksistert og som aldri kunne bli fristet.

«Gud fristes ikke av det onde og selv frister han ingen. Men hver fristes idet han drages av sin egen lyst.» Spesielt får maltrakteringen av Rom 8,3–4 i Bibel 2011 meg til å steile. Bibelen avkristnes og bringes i samsvar med den Jesus som Augustin lanserte.

Aasen sier ganske naivt i sitt innlegg at Herren vil våke over sitt Ord, men det er nok flere som du og jeg, Aasen, som også må være med på det. Vi kan ikke overlate det til teologene, for da ser vi hvilken vei det bærer hen.

Hvis ikke du da også vil tilhøre augustinerne?