Hvorfor jeg mener erklæringen er uklok

Dokumentet «Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold» og diskusjonene i kjølvannet, reiser en rekke viktige spørsmål. 

I min tekst «Felleskristne fronter» i Vårt Land (31. okt.) sa jeg at erklæringen i tillegg til å ha en offentlig front, også skaper to indrekirkelige fronter: «Mot de annerledestroende i egne sammenhenger og mot en ledelse i Den norske kirke som stadig oftere gjør seg til talspersoner for hypermoderne kjønnsforståelse.» 

Jeg skrev at den første er uklok, mens den andre har tvunget seg fram.

Nå har flere respondert på mitt innlegg. Bernt Oftestad leser min tekst i lys av Misjonskirken Norges vedtekter og kirkesyn og rådende idéstrømmer. Han kritiserer min bruk av ordet «makt». 

Alexis Lundh reagerer også på dette med makt, og går langt i å tillegge meg et ståsted jeg ikke har: At erklæringen er et overtramp. 

I teksten «Feil om erklæringen», gir Geir Stomnås og Elin Fagerbakke sin respons. Det jeg har forsøkt å få fram, er at erklæringen er uklok. 

Motsvarene gir meg en grunn til å utdype hva jeg mener med det.

Mandat

For det første vil jeg anerkjenne det åpenbare i at jeg ikke betviler ledelsen i den enkelte kirke eller organisasjons mandat til å signere erklæringen på vegne av sin sammenheng. 

Det jeg ville få fram, var hvordan jeg vet dette oppleves for mange som tilhører disse: At erklæringen kommer ovenfra og utenfra, og som en sentral leder i et av kirkesamfunnene oppgitt sa: «Jeg fikk høre om erklæringen på Dagsnytt 18. Og at vi hadde signert.»

Makt kan være nødvendig, men uklok

For det andre vil jeg anerkjenne at teologiske erklæringer kan være viktige og ha sin plass. Det kan være lett å glemme at trosbekjennelsene våre også kan ses på som slike, som tydeliggjorde grenser, og aktivt holdt en del former for teologi utenfor. 

Og det er ikke akkurat tvil om at det ble brukt makt i kirkekonsilene. Bruk av makt er i mange tilfeller viktig og nødvendig. 

Men det følger også et stort ansvar med slik bruk, og man må spørre seg om ens bruk av makt er klok, proporsjonal og fører til ønsket resultat.

For det tredje kan jeg berolige de som eventuelt måtte lure, at jeg stiller meg bak essensen i erklæringen. Jeg også mener at ekteskapet, teologisk forstått, er for mann og kvinne. 

Som jeg også skrev i mitt innlegg i Vårt Land, er jeg bekymret for den hypermoderne forståelsen av kjønn, og hvordan denne har fått innpass også i kirkelig sammenheng.

Viktig stein i skoen

For det fjerde kan jeg også se at erklæringen bidrar til noe viktig: Det gir konservative kristne en viktig erfaring av å ikke stå så alene som det kan se ut som at de gjør i vår tid. 

Erklæringen er også en viktig stein i skoen mot en statlig innsnevring av tro og tanke, senest vist i SVs alternative budsjett, hvor de foreslår å kutte hele støtten til NLA Høyskolen på grunn av verdidokument som store deler av norsk, og verdens, kristenhet kan stille seg bak.

Erklæringen er også en viktig stein i skoen mot en statlig innsnevring av tro og tanke.

Hvordan bli enige

Når det kommer til Oftestads tekst, så tenker jeg han løfter mange viktige problemstillinger knyttet til kirke- og bibelsyn. Men nå faller det seg en gang slik at jeg ikke er katolikk, men jeg forsøker å være tro mot den sammenhengen jeg tjener i.

Homofilispørsmålet viser på en særskilt måte fram svakhetene i mye protestantisme og den lettvinte forståelsen av «skriften alene» som finnes i en del sammenhenger. 

Som jeg sa til en katolsk venn som ba meg si litt om mitt kirkesamfunn: «Vi en sammenslutning av selvstendige, demokratiske foreninger som er organisert som et hvilket som helst idrettslag, med Bibelen som eneste rettesnor for tro, liv og lære». 

Da spurte han meg hvordan vi så blir enige om hva Bibelen sier, og det er godt spørsmål.

Ikke konsensus

Jeg sier altså ikke at det i prinsippet er galt å lage erklæringer, eller at ikke makt kan være på sin plass eller at essensen i erklæringen er gal. Hvorfor mener jeg likevel at erklæringen som helhet er uklok? 

Det er flere grunner til det, men her vil jeg trekke fram det jeg syns kirkelederen som hørte om erklæringen på Dagsnytt 18, illustrerer.

Min opplevelse er at usikkerheten, tvilen og frykten er mye større i mange av disse sammenhengene enn det man kan få inntrykk av.

Å tilslutte seg en erklæring uten tilstrekkelig prosess og forankring tror jeg i stedet for å være samlende, vil skape polarisering. Jeg tror også erklæringen kan virke mobiliserende for dem som nå opplever at deres stemme ikke blir hørt. 

Når det nå er 50 kirkesamfunn og organisasjoner som har signert, kan det fremstå som at det er stor konsensus. Min opplevelse er at usikkerheten, tvilen og frykten er mye større i mange av disse sammenhengene enn det man kan få inntrykk av, også helt opp til toppledernivå.

Dissonans i tro og praksis

Og her er vi også ved kjernen. 

Min vurdering er at disse ledere som tviler eller frykter ikke er feiginger som ikke tør stå for upopulære standpunkt. Det mangler heller ikke på teologisk kompetanse eller mot til «stå på Guds ord». 

Min vurdering er at disse ledere som tviler eller frykter ikke er feiginger som ikke tør stå for upopulære standpunkt.

Jeg skal ikke undervurdere det massive presset fra omgivelsene, men jeg er sikker på at for de fleste av oss handler det om noe annet: En dissonans mellom hva vi opplever er rett i møte med mennesket foran oss slik vi har lært å følge Jesus, og hva vi opplever oss forpliktet på ut fra Bibelen og hvordan sammenhengen vi står i ønsker vi skal forstå den. 

Og en polarisert og kampdrevet samtale om temaet, både i offentligheten og kirken, gjør det vanskeligere å snakke helt åpent og ærlig om denne dissonansen i et forsøk på å finne svar. 

Her tror jeg erklæringens innhold kan være til hjelp for å avklare standpunkt, men tross erklæringens gode intensjon tror jeg den også vil bidra til større fronter som vil gjøre det enda vanskeligere å finne en vei videre i, og mulig ut av, dissonansen.