Hvorfor kan man leve med andre syndere i menigheten, men ikke homofile?

Takk til Thaule for hans debattinnlegg i Vårt Land (20.01.25) og Dagen (23.01.25) som er et svar på et innlegg fra Tufte Johansen (20.12.25) og tidligere fra meg (08.12.25). Selv om det er flere gode poeng og tankerekker i hans innlegg, er det noen sentrale paradokser jeg her ønsker å påpeke.

Thaule argumenterer for at homofili er en brist i skapelsen, at vi alle er syndere og at vi aldri må inngå fredsslutning med vår syndige natur. Med dette som premiss, uttrykker han bekymring for at praktiserende homofile skal bli en del av menighetsfellesskapene og at kirkene dermed skal miste «sin kraft».

I Dagen erkjenner forfatteren at «det er så mye annet av syndens natur vi lukker øynene for i våre menigheter» og uttrykker bekymring for at vi også skal åpne døren for homofile. Hvorfor er det slik at forfatteren kan leve med andre synder og syndere i menigheten, men ikke praktiserende homofile? Hvorfor er ikke dette å inngå fredsslutning med synd og syndere og hvorfor kan forfatteren leve videre med dette?