Hvorfor nei til Brunstad Christian Church i Norges Kristne Råd?

Til høsten kommer jeg ut med en vitenskapelig framstilling av norsk kristendomshistorie i perioden 1800 til 2020.

BCC hører naturlig med der, selv om det ikke kan få så stor plass siden det er et forholdsvis lite kirkesamfunn i Norge med sine 8700 medlemmer.

Kristendomshistorisk er BCC uansett interessant av flere grunner – som en tidlig karismatisk bevegelse som etter hvert skilte lag med pinsebevegelsen, som en pionér innen teltmakermisjon, som en motkulturell bevegelse, og ikke minst som det eneste norskstiftede kirkesamfunn som er blitt verdensomspennende.

Dessuten er BCC for tiden antagelig det norske kirkesamfunnet som er kommet lengst med digitalisering og nettbaserte samlinger.

Læremessig er BCC spesiell på et par punkter, særlig i syn på helliggjørelse og i vektleggingen av Jesu menneskelige natur.

Praksisen med høyt medlemsengasjement, mye dugnadsinnsats og enkelte livsstilsregler som ikke lenger følges, har også kjennetegnet dem.

BCC står likevel ikke utenfor den felleskristne tradisjon slik den vanligvis oppfattes internasjonalt – i motsetning til for eksempel Jehovas vitner og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

BCC holdt seg lenge for seg selv i Kirke-Norge. Alle som oppsøkte dem var velkomne, men de bekjentgjorde ikke møter i dagspressen og deltok ikke i økumenisk arbeid.

Nå vil de gjøre noe med det siste og ønsker fullt medlemskap i Norges Kristne Råd, etter noen år som observatør.

Merkelig at dette er så vanskelig for Den norske kirke, og for styret i Norges Kristne Råd, som også går inn for å si nei til BCC. Etter å ha lest høringssvaret fra Dnk, som jeg antar har hatt stor betydning for styrets beslutning, er dette ikke lett å forstå.

Preses i Dnk og direktøren i Kirkerådet og Mellomkirkelig råd taler vanligvis varmt for økumenikk, men anbefaler i høringssvaret at BCC ikke skal opptas som medlem i NKR.

De skriver: «Økumenikk forutsetter vilje til åpenhet og dialogisk framtreden, og Brunstad Christian Churchs reaksjoner på den kritikken som har framkommet i offentligheten og i media den siste tiden, har ikke overbevist oss om at Brunstad Christian Church har tilstrekkelig tillit blant andre kirkesamfunn til at det er tilrådelig å innvilge medlemskap på årets rådsmøte».

Samtidig viser de til gode erfaringer med BCC som observatør i NKR og påpeker at det er innsendt en omfattende søknad med utfyllende svar på tilsendte spørsmål.

Et par avsnitt nedenfor er det imidlertid fortsatt «for mange ubesvarte spørsmål». Dette henger dårlig sammen.

Dnks negative holdning til medlemskap for BCC ser ut til å dreie seg mye om at kirkesamfunnet er blitt kritisert i media og har besvart kritikken på en annen måte enn Dnk mener de burde ha gjort.

BCC har ikke vist «dialogisk framtreden», hevdes det. Det kan virke som Dnk mener at kirkesamfunn som blir offentlig beskyldt for straffbare forhold uten å bli dømt for noe, ikke skal kunne forsvare seg sterkt og tydelig på anklager de mener et feilaktige.

Sett i lys av Dnks tydelige økumeniske holdning kunne en like gjerne ha ventet at den som majoritetskirke ville ha valgt en konkret, økumenisk handling og kommet en angrepet minoritetskirke til unnsetning.

Knapt noen kirkesamfunn har tatt BCC i forsvar.

Isteden ser en kontroversiell NRK-dokumentar og etterspillet av den ut til å ha lagt premissene for Dnks konklusjon.

Høringssvaret reflekterer ingen kildekritikk knyttet til dette og andre medieoppslag – til tross for at økonomifaglig og ekstern ekspertise har imøtegått sentrale deler av NRK-dokumentaren.

Vanligvis er det vel søkers tilslutning til NKRs vedtekter og innfrielse av formelle medlemskriterier som legges til grunn for svar på en medlemssøknad, men på dette punktet er det ikke kritiske merknader til BCC spesielt.

Som medlem i majoritetskirken, «en raus og inkluderende folkekirke», synes jeg konklusjonen i Dnks høringssvar er trist.

Argumentasjonen virker merkelig og mediestyrt. Hvorfor ikke være raus og inkluderende mot et kirkesamfunn som har forandret seg?

Kristendomshistorisk vurdert har BCC faktisk gjort det. Og historisk er det mange kirkesamfunn som har gjort mye de ikke burde ha gjort.

I jubileumsåret for Hans Nielsen Hauges fødsel er det nok å minne om hvordan Dnk lenge behandlet ham.

BCC var forresten økumenisk nok til å lage en egen musikal om Hauge nesten 20 år før de søkte medlemskap i NKR.