Hvorfor så lite fokus på Hauges egne skrifter?

En naturlig forklaring er selvsagt at Hans Nielsen Hauges bøker har vært lite tilgjengelig for allmenheten. De fleste som interesserer seg for Hauge og hans tjeneste, leser bøker som andre har skrevet om Hauge og hans virksomhet.

Slike er det mange av og nye tilkommer. Men hvis vi skal forstå og få kjennskap til hva som skapte den store vekkelsen, så må vi gå til primærkilden, som er Hauges egne skrifter. Derfor har jeg særlig interessert meg for Hauges egne ord.

Uten en anerkjennelse av Hauges budskap og forkynnelse i sine første skrifter, kan vi ikke kalle oss ekte «venner av Hauge». Hans muntlige taler, sammen med hans første to bøker, la grunnlaget for både vekkelse og forfølgelse.

Det sterke møtet med Herren, som Hauge opplevde den 5. april 1796, førte til at han straks begynte å tale med sine nærmeste, og ikke lenge etter begynte han å skrive sin første bok.

Gud hadde vist ham at verden lå «nedsunket i det onde». Hauge sier at «dette sørget han meget over og bad Gud utsette med straffen, så noen kunne omvende seg.»

Hauges budskap var at folket måtte omvende seg fra sin synd, avlegge synden og bli født på ny ved Guds ånd. Åndens verk i mennesket gav mennesket et «nytt hjerte» med lyst til å følge Herrens bud. Dette førte igjen til god moral fra et renset hjerte og kreativitet til å tjene Gud og sin neste.

Mange som ikke kjenner Hauges budskap, undrer seg over hvorfor Hauge møtte så sterk motstand, forfølgelse og flere fengselsopphold. Hauge var jo en god mann! Ja, han var en Herrens tjener og virkelig en god mann. Men det å være god i Guds øyne, betyr å forkynne Bibelens sannheter.

Gud hadde ved sin Ånd gitt Hauge nytt lys over skriften, og det gjorde at han gikk hardt ut mot samtidens falske forkynnelse. Hauge forkynte at ingen kunne bli frelst uten sann omvendelse og avståelse fra synd.

Det skjer ved den nye fødsel og Den hellige ånd, som skaper en levende tro, og som igjen fører til gode gjerninger.

Selv om den geistlige elite med prester, biskoper og lensmenn brukte Konventikkelplakaten fra 1741 til å forfølge og fengsle Hauge, så fremstår striden helt klart som en åndelig kamp med fokus på hva som er sannhet i Guds ord. Det viser Hauges skrifter.

Hauge nevner heller ikke Konventikkelplakaten i sine bøker, men skriver ut fra Guds ord at frelsens vei er skjult ved falsk forkynnelse og vranglære. Konventikkelplakaten forbød som kjent, en lekmann å forkynne Guds ord på egenhånd. I forordet til sin andre bok, «Forsøk til avhandling om Guds visdom», skriver Hauge:

«Prestene gjør veien til himmelen bred, og bedrar sjelene med frelsens håp, inntil de selv våkner i helvete. Jeg frykter at dersom Bibelen er det sanne Guds ord og frelsens veiviser, er det dette som skjer. Den hellige ånd har med troens visshet og ved Guds nåde gitt meg åpenbaring og overbevisning om dette i min ånd.»

Porten til livet er fremdeles trang og veien er ikke blitt bredere til himmelen.

I sine første skrifter viser derfor Hauge flere ganger til versene av Jesus i Matt. 7, 13-14: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.»

Hauges to første bøker er et radikalt oppgjør med lunken kristentro, synd og verdslige lyster. Gang på gang advarer han alle ugudelige mot den evige pine i helvete. I tillegg får samtidens prester og den lærde stand gjennomgå. De forkynner falsk lære fordi den ikke er bygd på Bibelens sannheter.

Hauge skriver: «Bare bokstavkunnskap om Skriften og tro at det er en Gud til, det vet og tror også djevelen. (Jak. 2). I en slik tilstand er en åndelig død, fordi det er umulig å lære andre å gå på den trange vei når en selv ikke har prøvd. For å vandre på den trange vei må verdens lyster forsakes.»

Hauge skriver videre i samme bok: «Jeg har ikke noen andre lærere enn Gud og hans ord. Ettersom jeg taler og skriver fritt fra det som blir lært meg i min ånd, så kan jeg vel si med min kjære Frelser: «Men dere vil drepe meg – en mann som har sagt dere sannheten.» (Joh. 8, 40). Derfor vil mange forfølge meg og ønske å slå meg i hjel. Om det kun skjer i stor vrede mot meg, er det likevel mord for Gud. (Se Matt. 5, 21-22). Likevel akter jeg ikke på slikt.»

Noen vil kanskje hevde at Hauges budskap bare var til hans egen samtid, men Bibelens sannheter med frelsens vei, har gyldighet til alle tider. Når det gjaldt sin samtid, så Hauge på den åndelige situasjonen på denne måten:

«Jeg opplevde det slik at vi alle var i ett hus. Huset stod ytterst på kanten, klart til å falle sammen. Da jeg så dette, sa jeg til mine medbrødre at de skulle komme seg ut og fly derfra, for ellers ville de omkomme. Noen av dem som hørte dette, spottet meg, for de ville ikke tro på det jeg sa. Jeg gav dem mange vitnesbyrd, men de holdt det likevel for løgn.» (Fra «Guds visdom»).

Hauge hadde fokus på evighetsalvoret og livets to utganger. Han skriver tydelig om hva som venter de uomvendte og lunkne kristne ved livets slutt. Guds rettferdige straff over synden med helvetes pine, er Hauges klare advarsel. Jeg stiller derfor spørsmålet: Er Hauges omvendelsesbudskap fremdeles for radikalt i vår samtid?

Hauge så det som svært viktig, at det ble lagt en rett bibelsk grunnvoll. Han henviser til Jesu lignelse i Lukas kapittel 14, 28-30: «Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det? For har han lagt grunnmuren, men makter ikke å gjøre tårnet ferdig, da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: «Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det.»

Hauge skriver: «På samme måte som det blir helt feil å begynne å bygge ovenfra, hvis det ikke er lagt en grunnvoll, blir det falskt å tale om en som en ikke kjenner. Det blir også løgnaktig å vente en stor lønn av sin herre, dersom en er så stolt at en ikke vil arbeide. En kan ikke fullføre et verk uten at det er lagt en god grunnvoll.»

I sin reisebeskrivelse fra 1816, forteller Hauge at han ikke tenkte å skrive flere bøker enn de to første som han utgav i 1796.

Det betyr at Hauges budskap fra Herren til sin samtid, på en måte var komplett i hans to første skrifter. Det er derfor svært viktig å ta lærdom av det som Hauge skriver i disse bøkene. Det resulterte i den første store vekkelse i Norge.

Hans Nielsen Hauges første bok, «Betraktning over verdens dårlighet», er nå tilgjengelig på tidsmessig norsk språk. Boka ble utgitt høsten 2019 på Media Forlag.

Hauges andre bok, «Forsøk til avhandling om Guds visdom», har jeg nettopp klargjort og bearbeidet til enkelt norsk språk, og den vil utkomme høsten 2020. Derfor mener jeg det er svært viktig at vi, som kaller oss sanne venner av Hauge, er tro mot det budskapet han fikk fra Herren, og fører dette videre.

Det var omvendelse og etterlevelse av Guds bud og befalinger. Det er dårskap for verden, men la oss ikke skamme oss over evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse. Hauges formaning er: «Jeg ber enhver tenke over hvilken vei en går på.

Dersom det er på den trange vei etter Skriften, og en elsker Kristus og holder hans befalinger, da er alt godt. Hvis ikke, blir de som ikke omvender seg av hele hjertet og følger hans vilje, kastet ut i det ytterste mørke.» (Fra 3. kapittel i «Guds visdom».)

Hauge var bevisst sin åndelige utrustning og skriver som punkt 1, i sitt testamente fra 7. mars 1821: «Måtte den nådens og hellighets Ånd som har hvilt over meg, og som dere har tatt imot, fortsatt hvile over dere, og over alle dem som tar imot Ham og tror Guds hellige ord.»