Hvorfor så mye antisemittisme og hat mot Israel?

En eks-muslim fra Somalia sendte meg et bilde av en løve kledd i et israelsk flagg. Han er opplært i den mest ekstreme utgaven av islam til å hate Israel. I moskeen, fra myndighetene, overalt fikk han høre at jødene var onde og at Israel ikke hadde eksistensrett.

Men da han møtte Jesus, forandret alt seg. Det ble i hans liv slik det ble for Justin «Martyren». Justin ble født i Samaria, i byen som i dag heter Nablus, omkring år 100. Foreldrene var grekere. Da han var i Efesos og så hvordan kristne ble forfulgt og led martyrdøden, ble han kristen. Han skrev: «En ild flammet opp i min sjel, og kjærlighet til profetene og Jesu venner fylte meg.»

Mine kristne venner med muslimsk bakgrunn fra for eksempel Iran, Afghanistan og Somalia vitner om det samme. Ayatollah Kohomeini, president Ahmanidejad, Taliban-regimet og islamistgruppen al Ashabaab, myndighetene, imamene i moskeene, lærerne i skolene, alle forkynner hat mot Israel.

Alle snakker om å drepe jøder som står imot islam. De snakker om at det blir ikke fred før de onde jødene er borte og det hellige landet er befridd fra sionistene.

Men i møte med Jesus skjer det noe radikalt med hjerter og tanker. Og i møte med Bibelen og profetene!

Er Israel Guds land?

Jeg har en god venn som er (minst) like teologisk konservativ som meg. Han har det en kan kalle et fundamentalistisk bibelsyn. Likevel sier han at han ikke kan forstå at staten Israel fra 1948 kan begrunnes bibelsk. Jeg må selv innrømme at jeg forstår noe av «erstatningsteologiens» argumentasjon.

Det var jo ikke slik at teologer som sto for erstatningsteologi (at Kirken hadde overtatt alle Guds løfter fra Israel), forandret teologisk grunnsyn fra før 1948 til etter 1948. De hadde et teologisk konservativt syn. Men de måtte revurdere sin teologi da de så hva Gud gjorde i historien.

Et av mine motargumenter mot erstatningsteologien synes kanskje for andre ikke så teologisk sterkt, men jeg tenker det må være noe her. Det er det du finner i overskriften: «Hvorfor så mye antisemittisme og hat mot Israel?»

I antisemittismen (jødehatet) er det så mye irrasjonelt. Det har florert onde historier av alle slag om jødene til alle tider.

Hatet mot Israels folk kan vi lese om i både Bibelen og i en mengde annen litteratur. I Bibelen leser vi om faraos frykt, om Hamans hat, om den syriske kong Antiokos Epifanes ufattelige hat mot alt jødisk (Daniels bok og Makkabeerbøkene). Jødehatet kommer til uttrykk i filosofi, politiske ideologier, skjønnlitteratur og ikke minst i religionen islam.

Det er ufattelig mye brunt grums i europeisk litteratur og kultur gjennom historien. Det tydeligste uttrykket er det falske skriftet «Sions vises protokoller» som både politikere, mediene, mengder av mennesker og til og med kirkens folk trodde på.

De trodde at jødene var onde! Islamske forkynnere har trykket dette falske skriftet til sitt bryst og forkynner det uten blygsel. Det var bakgrunn for Hamas' ideologi og charter i 1988. Mange muslimer tror fortsatt på det; at jødene vil dominere verden og okkupere alt land «mellom Eufrat og Middelhavet».

Hvor kommer hatet og løgnene fra?

Dette kan i alle fall kristne teologer enes om: «Hatet som fenomen kommer fra djevelen, løgneren.» Spør vi tilsvarende hvor hatet mot og forfølgelsen av kristne kommer fra, vil det være enighet om at det kommer fra djevelen.

Når de romerske keiserne fra Nero til Diokletian forfulgte alle kristne, kalte dem onde, løy på dem på alle måter, lot kristne bli martyrer mens tilskuerne på arenaene gledet seg over underholdningen, forstår vi hvor hatet kom fra.

Når Stalin ville ødelegge alle kirker, forby alle gudstjenester, brenne alle bibler, fjerne alle spor av kristendom, vet vi hvor det kom fra. Når Hitler og nazistene forfulgte jøder og kristne som sto opp for jødene, vet vi hvor hatet kom fra. Når nazistisk ideologi forsvarte Holocaust med drap av seks millioner jøder, ser vi helvetets hat.

Når Mao i Kina og kommunistledere i Europa indoktrinerte folket til det samme, forstår vi. Når ekstreme islamister i Somalia og Afghanistan sier det samme i dag: «Drep de kristne, de har ingen eksistensrett i landet vårt», grøsser vi. Vi forstår uten tvil hvor hatet kommer fra.

Disse nye kristne med muslimsk bakgrunn forstår. Når Khomeinis, Ahmanidejads, Talibans, al Shabaabs, Det muslimske brorskaps og Hamas' hat mot jøder og kristne slipper taket i hjertet, fylles det med kjærlighet fra Gud. «En ild flammer opp i hjertet, en kjærlighet til profetene og Jesus.» Til profetene: Israels profeter. Og til Israel og jødene som har gitt oss Jesus.

Israel er ikke fullkomment

Israel som folk har aldri vært et fullkomment folk. Abrahams sønnesønn Jakob, som fikk navnet Israel, var langt fra fullkommen. Josefs brødre som ble stamfedre til Israels tolv stammer, var langt fra fullkomne.

Moses hadde et svare strev med dette opprørske folket på vandringen til det lovede landet. Ikke lenge etter Josvas død, falt de fra troen på Gud. Profetene Elia og Elisja måtte rydde opp i ugudeligheten hos både konge, dronning, falske profeter og folket.

Israel syndet så grovt mot Gud at Gud dømte dem til å bli ført i eksil av assyrerne - så mange steder at de nærmest forsvant fra historien. Profeten Hosea kalte Israel en hore.

Profeten Jeremia gråt over folket. Også Juda ble ført i eksil til Babylonia på grunn av sin synd mot Gud.

Nei, Israel var ikke fullkomment. Tvert imot. Slik er det også i dag. Og vi må vokte oss vel for å beskrive Israel som et fullkomment land og folk. Om Hamas er representanter for Den Onde, så er likevel ikke Israels ledere «messiaser» og fredsfyrster.

Vi som er Israels venner, må være de første til å si at Israel ikke er fullkomment. Og vi må si at Gud elsker alle palestinere og arabere! Gud elsker fortvilte mennesker på Gaza like mye som han elsker jødene i Israel.

Gud elsker palestinerne på «Vestbredden» og i Betlehem og Hebron. Gud elsker dem som bor i Øst-Jerusalem like mye som dem som bor i Beit Shearim. Gud elsker menneskene på begge sider av muren og gjerdet.

Når jeg leser profetene...

Når jeg leser profetene (slik jeg nå gjør et dypdykk i Jesaja 40-55, den såkalte «trøsteboken» der Gud forkynner at han i sin evige kjærlighet skal lede folket ut av Babylon tilbake til det landet han ga løfte om, Israel og byen Jerusalem), så kjenner jeg at hjertet mitt «fylles av kjærlighet til Gud, profeten og det jødiske folket/Israel» - akkurat som Justin Martyren.

Men jeg leser også om Messias, Herrens tjener, som skal være et lys og en frelser for folkeslagene. Jeg tenker på palestinerne, folkene på Gaza og de arabiske nabofolkene.

Jeg tenker på perserkongen Kyros, altså det som i dag er Iran, hvordan Gud elsket ham og brukte ham som sin tjener for å befri det jødiske folket og føre dem tilbake til Israel og Jerusalem.

Vår kjærlighet må omfavne mer enn Israel og jødene

Vi må sette ord på det onde vi ser i religionen islam, i Khomeinis politiske program og Hamas' ideologi og terror, men vi må ikke gjøre det på en slik måte at vi også hater mennesker!

Mennesker kan være fanget av onde ideologier og religioner. Men som Kirke og kristne har vi et himmelsk mandat: Å elske, bringe fred og forsoning, bringe evangeliet om Jesus Kristus – jødenes og alle menneskers frelser.

Apropos kirke; så mange kirkeledere i Norge synes så blinde. Det er forståelig at Natos generalsekretær, USAs president og andre politikere snakker om at det må finnes en politisk løsning. Det er forståelig at selv Kristelig Folkepartis politikere snakker om forhandlinger.

Men at ikke biskoper forstår at dette handler om noe langt mer fundamentalt enn politikk og militær makt, om religion og folkerett, det... At biskoper støtter Palestinakomiteens paroler uten kritikk og spørsmål, det...!

Dette er åndskamp mellom himmelens lys og helvetets mørke. Jeg savner at biskopene sier at vi må samle oss i bønn – i Frelserens og Fredsfyrstens navn.