Hvorfor skal vi ta vare på jorda vår?

Takk for en fin artikkel i Dagen 18.02.22 om Jesu gjenkomst, endetiden og den evige dom av Knut Alfsvåg, Odd Sverre Hove og Gunnar Johnstad! Ekstra viktig i dagens situasjon var tanken om at «det bibelske endetidshåpet er ikke et håp om befrielse fra det kroppslige og konkrete, for også dette er en del av Guds gode skaperverk».

Altså, i motsetning til tanken om at Gud en dag vil ødelegge jorden totalt (å rense den gjennom ild er et annet konsept) og rykke de troende bort fra jorden. Og, slik jeg ser det, en støtte for tanken om at «Troen på den Treenige Gud forplikter oss til kamp for livsbetingelsene på kloden», et sentralt sitat fra teologenes klimaaksjon (opprop.net/teologenesklimaaksjon).

For ikke lenge siden bladde jeg litt i boka «Visst skal jorden bli ny». Det er en gammel klassiker av biskop Erling Utnem (1920–2006). Utnem hevder at Jesus, Paulus og Peter «taler samstemt om at det skapte har del i det eskatologiske håp». Jesus snakker om «det skaptes gjenfødelse» (Mt 19:28), Peter om «gjenopprettelse» eller «nyskapelse», Paulus om «frigjøring og forløsning».

Og referer til at alt i himmel og på jord en dag skal samles til ett i Jesus Kristus. (Ef 1:10) Her er dynamitt for dualismen! Dette skarpe skillet mellom ånd og materie som ofte har ført kirken ut i ensidigheten. Boka ga meg gledens frysninger …

Jeg har jo lest mitt Nye Testamente, men ikke fått med meg det radikale i akkurat disse skriftstedene ovenfor. Disse Bibelordene utvider og utdyper tanken om at «det kroppslige og konkrete også er en del av Guds gode skaperverk». Ikke bare mennesker, men også dyr og økosystemer skal Gud «gjenføde, gjenopprette, nyskape, frigjøre og forløse»? Store tanker – og store konsekvenser …

Håpet om en utenomjordisk himmel kan (ikke må) føre til en åndeliggjøring av troen, utydeliggjøring av hvor viktig det er å engasjere seg i samfunnet og dessuten føre til mindre respekt for det skapte.

I dag lever vi i en verden på vippepunktet, i et såret skaperverk, truet av klimaendringer og miljøødeleggelser. Da er det særlig viktig at ikke kirkens unike himmelhåp blir en tilsløring av at vi alle er kalt til å være Guds medarbeidere; i nestekjærlighet, omsorg og ansvar for hele Guds finstemte skaperverk!

Mitt spørsmål til teologisk nemnd i FBB: Hva tenker dere om denne vinklingen på «det kroppslige og det konkrete» som en «del av Guds gode skaperverk» …?

Jeg er spent på svar:)