Hvorfor skremmes mange kristne bort fra sosiale plattformer?

Svaret er nok ikke entydig, men jeg tror noe av grunnen er følgende:

Debattklimaet og svarene eller kommentarene i kommentarfeltet er ofte et lavmål av anstendighet og folkeskikk. I tillegg legger vi merke til at det ofte er trossøsken som holder på å overgå hverandre med kverulerende uttalelser og spissformuleringer. Det gir fort en følelse av bortkastet tid å bruke mye tid og energi i slike fora.

Jakobs brev 1,19 følges sjelden. Utgangspunktet kunne vært å lytte/lese for å reflektere og eventuelt lære. Å lytte er nemlig viktig, hvis det skal oppstå en seriøs toveis kommunikasjon.

Ofte kan en lukte forsvarsposisjon allerede før kampen har startet. Det virker ofte revnende likegyldig hva andre mener hvis det ikke harmonerer med egendefinerte åpenbaringer. En kan fort merke om åndsatmosfæren er på vei ned i kommentarfeltene eller i diskusjonene, med harde ord, bastante meninger, kverulerende uttalelser, beskyldninger.

Efeserbrevet 4,29 burde være nok en tankevekker for oss alle. Ikke la et eneste råttent ord komme ut av din munn, men nødvendige ord som bygger opp og bringer nåde til mottakeren (den som hører). Gjør ikke Guds ånd sorg.

Jeg tror vi burde tenke litt mer over hvor skadelig det kan være for våre gudsliv å la seg rive med i meningsløse opprivende diskusjoner der kjødet ofte ganske fort tar over for Ånden.

Sosiale medier er jo også en fin plass å gjemme seg litt vekk. Der kan en få uttrykke alle sine sårede følelser etter at en har lagt menighetsfellesskapene bak seg av ulike grunner. Her kan vi bruse med fjærene og belære alle andre uten at noen får komme nær og belære oss. Her kan jeg dele alle åpenbaringene mine som ikke menighetene vil høre på. Her slipper vi til og det er jo ikke alltid like lett i forsamlinger. Dette og mer gjør at det ofte er vanskelig å få sunne gode meningsutvekslinger til felles oppbyggelse.

Skriver man et innlegg, går det kanskje to kommentarer før samtalen er dreid inn på et kraftig sidespor som har lite med innsenders ønske.

Vi kan gjerne ha sterke meninger både om krigen i Gaza og samlivsetikk eller andre temaer i tiden. Det er flott at en er tydelig og våger å ta opp korset sitt. Når alt derimot rives ned igjen like etterpå gjennom harde uforsonlige ord og beskyldninger av motparten, hopper jeg av. Livet vårt skal streke under Guds ord og ikke over Guds ord.

Jak 3,1–12 lærer oss at våre tunger/våre ytringer forteller egentlig veldig mye om livet vårt ellers. En tunge (en ytring) som løper løpsk uten noen form for styring er et speilbilde av det livet vi lever som folk kanskje ikke ser. Vi vant kanskje diskusjonen eller fikk de siste likes i kommentarfeltet. Hva hjelper det når Åndens frukter er fraværende?

Å besinne seg og beholde sakligheten i et debattforum/kommentarfelt vitner derimot at Vår Herre har fått lagt bisselet i munnen vår og får lede oss. En kan være tydelig og stå fast uten å bli ufin og useriøs.

Jak 3,9: «Vi velsigner Gud og forbanner mennesket som er skapt i Guds bilde med samme munn. Slik skal det ikke være», skriver Jakob.

Luk 6,45 sier at det hjertet er fullt av, flyter ut av vår munn. Det vi skriver og måten det formuleres på, er intet unntak. Det er et bilde av hva som pågår inni oss.

Vi kan også føye til Matt 15,13–20.

Jesus møtte Judas i hagen med setningen: «Hva gjør du her, min venn?» Han som hadde sveket ham og sveket disiplene og ført soldatene til Jesus for å fange ham.

Jesus skiller sak og person. Det må vi også øve oss på. Akkurat nå er det så mange «nettroll» på sosiale medier at flere og flere tenker i de samme baner; bør jeg ikke bare kutte dette helt ut?

Dagen hadde et spørsmål forrige uke: Er kristne influencere blitt de nye åndelige ledere? For åndelige ledere uttaler seg sjelden om ting og blir usynlige.

Det som er sikkert, er at hvis det oppstår et tomrom, vil noen til slutt komme til å fylle det. Spørsmålet er hvem det blir? Og med hva?

Jeg mener absolutt at ledere bør sees og høres slik at det kan skape trygghet og retning. At ikke alle er komfortable med det, må vi selvsagt og respektere.

Til oss alle. Når vi ytrer oss i kommentarfelt på sosiale plattformer. La oss være et eksempel til etterfølgelse der også . La oss skille på sak og person. La våre ord bygge opp og bringe nåde med seg.

La oss vokte oss slik at det ikke er «Ego Egesen» fra Egersund som skriver, men en Jesu disippel fylt av Guds kjærlighet med ønske om å være en som bygger opp og bringer nåde og ikke skremmer folk vekk fra sosiale medier.

Dere skal være mine vitner …