Hvorfor streber vi etter sorteringssamfunnet?
Historien burde ha lært oss at alle forsøk på å lage sorteringssamfunn hvor noen er gode nok til å leve og andre ikke, er samfunn som går til grunne på lang sikt.
Det foregår viktige debatter om sorteringssamfunnet i norske aviser for tiden som burde engasjere mange.
På Vårt Lands nettsider leser jeg at en ung samfunnsviter synes det er uproblematisk at flere barn med Downs syndrom aborteres bort. Retorisk spør han om man skal unnlate å operere barn med leppe ganespalte for å bevare mangfoldet. Går det virkelig an å stille dette opp mot hverandre, da? Sistnevnte dreier seg om en innarbeidet behandling med godt resultat. Det andre dreier seg om å drepe fostre for å utrydde Downs syndrom.
Annonse
Jeg jobber som barnelege og møter stadig foreldre til barn som er annerledes. Jeg vet at ingen av dem har ønsket seg et sykt barn, men de elsker allikevel det barnet de fikk og gjør alt for å gi barna et godt liv på tross av medfødt handikap.
Jeg har spurt meg selv mange ganger om hvem som egentlig har rett til å dømme om et annet menneske skal få retten til å leve eller ikke. Det er vel egentlig det denne debatten handler om. Er ønsket om å lage et samfunn med bare perfekte mennesker noe å trakte etter? Jeg tror ikke det.
De fleste av oss møter mennesker som er misfornøyde med kroppen sin på en eller annen måte. Det kan være kroppsdeler som er for store eller små, rynker som kommer, poser under øynene eller hva det måtte være. Og hva med evnene - hvilken IQ skulle grensen settes på? Det handler i bunn og grunn om det samme, nemlig trangen til det perfekte menneske. Blir vi lykkeligere av det? Vil vi til slutt ende opp med et samfunn hvor det ikke er plass til noen for vi er jo ikke perfekte noen av oss?
Jeg ønsker å være med på å skape et samfunn som aksepterer mennesker for at de er og ikke for hva de er. Et samfunn som tar vare på den enkelte av oss utfra de forutsetninger og evner som vi har fra skapelsen av. Det betyr at jeg heller vil prioritere å hjelpe for eksempel barn med Downs syndrom til å utnytte sine evner og ferdigheter og gi dem et verdig og lykkelig liv, enn å bruke krefter på å utrydde dem. De viser meg at det går an å være lykkelig selv om alt ikke er perfekt i alles øyne.
Jeg vil også kjempe for at alle mennesker skal ha rett til den samme behandlingen når de blir syke enten de har Downs eller ikke. Slik er det i Norge i dag, men det kan lett komme opp meninger om at når det har vært gitt tilbud om abort, men dette har blitt avslått, så skal samfunnet heller ikke gi behandling av sykdom som disse barna kan bli født med. Hva med skolegang og trygderettigheter skal det også tas bort. Et slikt samfunn vil jeg ikke ha!
I Danmark er Downs syndrom nesten utryddet, og allerede på 1980-tallet var der tanker om at foreldrene måtte bære det fulle ansvar for sine valg hvis de valgte å bære fram et barn med Downs mot bedre vitende. Som medisinstudent der møtte jeg dette på universitetet.
Historien burde ha lært oss at alle forsøk på å lage sorteringssamfunn hvor noen er gode nok til å leve og andre ikke, er samfunn som går til grunne på lang sikt.
Dette spørsmålet er så viktig for meg at jeg har valgt å engasjere med politisk. Som lokalpolitiker kan jeg være med og tilrettelegge for at barn og voksne med spesielle behov får gode og verdige tilbud fra lokalsamfunnet og det finner jeg meningsfullt. For meg er KrF det naturlige valget fordi KrF nettopp kjemper for at menneskeverd handler om at man er og ikke hva man er. Skal vi klare å holde sorteringssamfunnet borte, er Norge avhengig av et parti som KrF, som fronter dette på en klar og god måte. Jeg håper at mange vil tenke på dette når de skal velge hvilket parti som de vil støtte ved stortingsvalget i september.
Annonse
Sorteringssamfunnet er ikke noe å strebe etter - vi burde heller strebe etter et samfunn med plass til alle mennesker. Da blir det nemlig plass til deg og meg også.
