Hvorfor trenger vi å snakke om bærekraftig lederskap?

Den mest åpenbare grunnen til at vi må snakke om bærekraftig lederskap er at Guds skaperverk, vårt felles eksistensgrunnlag, er truet. Men bærekraftig ledelse handler om mer.

Det handler om å bygge gode samfunn, velfungerende organisasjoner og om å se og ivareta enkeltmennesker samtidig som vi forvalter en organisasjon. Det er vanskelig.

Dette var utgangspunktet for konferansen om bærekraftig lederskap som Høyskolen for ledelse og teologi nylig arrangerte sammen GBFE-nettverket i Oslo.

De mange bidragene på denne konferansen viste at man kan finne viktige ressurser for denne type lederskap i den kristne tradisjonen. I mitt eget bidrag pekte jeg på at Bibelen bidrar med verdifulle fortellinger og metaforer.

Fra Jesus og Paulus lærer vi for eksempel at ledere må se seg selv som tjenere og forvaltere. Forvaltermetaforen handler ikke om profittmaksimering, men om å utvikle mennesker i henhold til deres gudgitte hensikt - og deres naturlige begrensinger.

Fra den kristne dydsetikken, som kan forankres både hos Paulus og Thomas Aquinas, lærer vi at det gode liv ikke primært handler om selv-realisering, men om å gi individuelle bidrag til det gode fellesskapet i lys av Guds kjærlighet slik den er formidlet og åpenbart gjennom Jesus Kristus.

Å elske handler også om å utøve bærekraftig i lederskap i kirke, skole og samfunn. Dette handler om å forvalte mennesker og natur slik at de blomstrer over tid i henhold til sin gudgitte hensikt – og gjennom dette kan gi sitt unike bidrag til den store livsveven.

I et kristent perspektiv handler bærekraft imidlertid også om leve på en måte som bærer frukt utover dette livet og inn i evigheten (Joh 15,16). Jeg vil hevde at det beste utgangspunktet for denne type lederskap finnes i den dimensjonen ved ledelse som mesteparten av ledelseslitteraturen neglisjerer, nemlig spiritualitet.

Spiritualitet kan definere som måten et individ eller gruppe relaterer til det hellige. I den kristne tradisjonen er det hellige den personlige og treenige Gud som både elsker, opprettholder og frelser verden.

Gud kan tilbes både liturgisk og karismatisk, men poenget er uansett det samme; i tilbedelsen lærer vi å takke og tro, og vi lærer å vende oss bort fra tanken om at vi selv og våre behov og preferanser er sentrum i skaperverket.

Det beste alternativet til en menneskesentrert (antroposentrisk) teologi, er derfor ikke en senmoderne øko filosofi eller panteisme men et klassisk teosentrisk verdensbilde. Kristen teologi kan derfor være en viktig ressurs for bærekraftig lederskap.

Samtidig må kristne ledere erkjenne at teologisk ledelse har sin egen bærekrafts dimensjon i den forstand at innholdet i den kristne troen må bevares. Vi er forvaltere av Guds åpenbaring (1. Kor 14,1-4) og må derfor møte den økologiske utfordringen fra samtiden med teologisk integritet på egne premisser, enten vi er pinsevenner, katolikker eller lutheranere.

Likevel kan vi kanskje forenes om at den største og første dyden, kjærlighet, ikke bare handler om å elske Gud og sin neste. I vår tid handler det også om å verne om alt og alle som skaperen elsker.

Å elske er likevel ikke nok. Når Paulus ber for de kristne i Filippi, ber han om de også må få kunnskap og innsikt (Fil 1,9). Som ansvarlige ledere i dag må vi derfor også identifisere kunnskap og forskning som kan hjelpe oss til å manøvrere i stadig mer kompleks og sårbar verden.

Dette inkluderer naturvitenskap og klimaforskning, men også samfunnsvitenskapelig og teologisk forskning. På konferansen presenterte den sveitsiske teologen og forskeren Bernhard Ott et viktig bidrag som viste hvorfor utdanning er viktig for å utvikle ledere som kan bidra til en mer bærekraftig forvaltning av verdens ressurser.

Både den moderne ledelsesforskningen og den klassiske kristne tradisjonens tale om dyder som klokskap, mot, måtehold og rettferdighet kan hjelpe oss til å utøve slik forvaltning.

I en verden som er preget av synd og destruktive krefter innebærer bærekraftig lederskap imidlertid også former for konfrontasjon. Den sørafrikanske teologen Louise Kretzmar presenterte aktuelle eksempler på denne typen av profetisk lederskap i Bibelen og i sin egen kontekst der teologien har måttet lære seg å konfrontere både apartheid og korrupsjon.

Men også den norske konteksten trenger å bli utfordret. Dette viste et bidrag fra den norsk- etiopiske HLT-læreren Temesgen Kashay som delte en skarp analyse av rasisme i Norge.

Profetisk lederskap innebærer imidlertid også å formidle håp. Asbjørn Simonnes som også er knyttet til HLT og den amerikanske professoren, William Brown, viste hvordan både Søren Kierkegaard og Hans Nielsen Hauge gjennom innovativ tenking og en kombinasjon dialog og profetisk kritikk utfordret det bestående på en måte som har skapt vedvarende sosial endring, med utgangspunkt i kristen tenking.

Det gir håp, også i vår tid. Samtidig må ledere i kirke og samfunn også lære å lede seg selv slik at de kan leve bærekraftige liv. Rakel Ystebø Alegre presenterte en svært interessant analyse av hvordan pastorparet Thomas og Laura Barratt møtte mange organisatoriske problemer og ytre mostand i eget liv.

De gjorde dette ved å studere skriften, søke Gud i bønn, men også ved å gjøre hjemmet til en oase som i stor grad ble skjermet fra disse kampene. Å skape et lunt hjem, med gode måltider, gode venner og gode samtaler, og det flytte kroppen ut i skaperverket sammen med andre, var også viktige elementer som bidro til at disse pinsepionere kunne lede så godt og så lenge som de gjorde, på tross av vanskelige omstendigheter.

Dette er bare noen av bidragene som ble presentert på konferansen og som senere vil bli publisert i et eget temanummer av Scandinavian Journal for Leadership and Theology (sjlt). Jeg håper mange vil lese disse bidragene fordi de kan gjøre oss til klokere praktikere.

Samtidig vil ingen av disse bidragene kunne presentere én endelig fasit på hva bærekraftig ledelse er. Derfor må samtalen fortsette, forhåpentligvis også i det frikirkelige og lavkirkelige Norge.