Hvorfor vi har kollektiv lønnsdannelse og en frontfagsmodell i Norge

I et samfunn med velferdsutvikling må vi ha et system for regulering av lønn. Formålet med å regulere lønningene er at man skal fordele den økte verdiskapningen i samfunnet mellom arbeidsgivere, eiere og arbeidstakere, men også stat og kommune. Kollektive forhandlinger, der arbeidstakerne og arbeidsgiverne gjennom sine organisasjoner forhandler lønn, sikrer at denne fordelingen skjer på en koordinert og rasjonell måte på grunnlag av de økonomiske realitetene. Alternativet er å la hver og en bli sin egen lykkes smed og forhandle lønn selv.

Erfaring fra andre land, som for eksempel USA, viser at vi uten sterke arbeidstakerorganisasjoner vil vi få dårligere lønnsutvikling og skjevere fordeling mellom arbeidsgiver, eiere og arbeidstakere og dermed større forskjeller. Vi får heller ikke den dynamikken i økonomien som kollektive lønnsforhandlinger gir med relativt liten avstand mellom de høyeste og laveste lønningene, og vi får en svakere økonomisk utvikling. Det gir dårligere velferd for oss alle.

I et system uten kollektiv lønnsdannelse vil arbeidstakere med etterspurt kompetanse få høy lønn, og arbeidstakere med lite etterspurt kompetanse eller kompetanse som veldig mange har, vil få lav lønn og kanskje en lønn det ikke går an å leve av. Det kan medføre at de må ha flere jobber, slik situasjonen er for svært mange i for eksempel USA.