Hvorfor vil ikke nordmenn ha flere barn?

Utviklingen går fort: På ti år er antallet barn som blir født i Norge, redusert med 10.000. Det vil si en sjettedel mindre. Denne «barnefattigdommen» har vidtrekkende konsekvenser på alt fra individnivå til samfunnsnivå.

Nå er det forventet at en norsk kvinne i fruktbar alder vil få 1,41 i barn. Det er langt unna tallet på 2,1 som er nødvendig for å opprettholde befolkningen. Uten innvandring ville nordmenn med andre ord være i ferd med å bli et stadig mindre folk. En smule tankevekkende er dette når FN stadig forteller oss at vi er blant verdens lykkeligste.

Trenden er ikke særnorsk. Over hele den industrialiserte verden er lave fruktbarhetstall en hodepine for politikere og samfunnsøkonomer. Mest dramatisk er situasjonen i noen land i sørøstasia. I Sør-Korea har det falt helt ned til 0,81, som Dagen fortalte i fjor. Russland og Kina står overfor store utfordringer med aldrende og etter hvert krympende befolkning. Det samme gjør Europa, USA og Latin-Amerika.

I verden sett under ett har fruktbarhetstallet falt fra 5,3 i 1963 til 2,3 i 2020, ifølge en oversikt fra Verdensbanken.

For de som har vært redde for overbefolkning, kan endringen fremstå som gode nyheter. Og det er ikke så enkelt at flest mulig kvinner føder flest mulig barn, uten tanke for om man kan ta vare på den på en god måte. Det vil skape betydelige utfordringer både på alt fra et personlig og familiært til et nasjonalt og globalt plan.

Men det må kunne sies å være en livslov at sunt liv reproduserer og opprettholder seg selv. Det vitner om en naturlig takknemlighet for å få leve og en opplevelse av mening i tilværelsen. Noe av det forunderlige med mennesket er at det har vist en ukuelig vilje til å fortsette eller begynne på nytt selv etter de største katastrofer. Kriger, pest og sult har ikke greid å slukke menneskets vitalitet.

Fra et kristent perspektiv er det nærliggende å forstå dette som et uttrykk for livsgnisten som er lagt ned i oss av Skaperen. Livet er en gave som vi både vil ta imot og gi videre, også om livet ikke nødvendigvis er lett og om fremtidsutsiktene virker usikre.

I vår tid ser vi tidvis eksempler på en kraftig nedvurdering av menneskelivets verdi og menneskehetens betydning.

Filosof David Benatar mener det er galt å få barn fordi livet er verre enn ingenting. – Jeg er mot å lage nye generasjoner uavhengig av hvor beleilig det måtte være for nålevende mennesker, sier Benatar til Morgenbladet. Hvordan han selv finner mening i å stå opp til en ny dag, kan man undre seg over.

Flere kulturanalytikere har påpekt at det er en sammenheng mellom grad av sekularisering og fruktbarhetstall. Religiøse mennesker får flere barn, konkluderte forskere ved Det østerrikske vitenskapsakademiet og Universitetet i Wien i 2021. De hadde undersøkt situasjonen i åtte europeiske land.

En bærekraftig befolkningsutvikling er ikke bare ønskelig for å opprettholde velferdsordninger i et samfunn. Selv om alle familier vil ha sine problemer, vil de fleste mennesker oppleve familien som en base for trygghet og tilhørighet. Familien er en rikdom som ikke kan erstattes av noe annet. Med færre søsken, søskenbarn og så videre, får mennesker et mindre robust nettverk.

Når vi lever i en kultur som aktivt undergraver den naturlige familien med mor, far og barn som stabil grunnstein, vil det ha konsekvenser for oss alle. Men desto viktigere blir det å trygge og styrke de familiene vi har. Der har ikke minst kristne menigheter, organisasjoner og kirkesamfunn en stor og viktig oppgave.