Frispark
Hyttepåska sekulariserer Norge
Hver søndag og høytidsdag er en slags uoffisiell folkeavstemning: Hvor sterkt står kristendommen i Norge? Mange av oss er opptatt av hvordan forkynnelse og form er på gudstjenester og møter. Men hvor mange som faktisk kommer, er noe av det aller viktigste.
Jeg måtte tenke på dette da flere norske medier meldte at et kirkegulv på Filippinene hadde kollapset under askeonsdagsmessen. Én ble drept og 52 skadet. Den tragiske hendelsen skyldtes at gulvet der i kirkens andre etasje var i dårlig forfatning. Men den ble utløst av at mye folk kom denne dagen: «Det var litt av en folkemengde», uttalte en lokal kilde. (VG 14.02.24) Og messen begynte kl. 7 om morgenen!
Annonse
Vi nærmer oss påske. I mange norske kirker er det godt med folk da, særlig 1. påskedag. Men det er ikke sånn at folk går mann av huse. Veldig mange koser seg heller på hytta. Dermed får vi flere nyhetssaker om hvordan det er på påskefjellet, enn om feiringen av Jesu død og oppstandelse. Etterlatt inntrykk blir fort at påskas egentlige innhold ikke er så veldig viktig.
Jeg er så heldig at jeg fra i høst og noen år fremover har fått mulighet til å fordype meg i temaer jeg synes er viktige. Et spørsmål jeg særlig er opptatt av, er dette: Hvordan skal vi være kirke i vår tid? Mye av svaret, tror jeg, handler om å praktisere troen sammen, slik kristne har gjort til alle tider. Det gjør noe med oss som allerede tror; sjansen er stor for at troen vår da blir en større del av identiteten, at vi kommer nærmere Gud, og at Gud får større spillerom til å bruke oss til det han vil.
Og at kristne samles om alt fra tidebønn til matutdeling, gjør evangeliet mer synlig i samfunnslivet. Ja, for dem som ikke helt vet om de skal kalle seg kristne, kan veien til tro gå gjennom utforskning av trospraksiser i fellesskap med folk de liker å være sammen med. Dette skriver Stian Kilde Aarebrot om i boka «Gjøre. Høre.».
En del av den lutherske arven er en slags skeptisk grunnholdning til kristne praksiser. Bare hør på den negative klangen i ordet «gjerningskristendom». Men Luthers poeng var ikke at folk skulle slutte å praktisere troen. Poenget hans var at vi ikke blir frelst gjennom det vi gjør – vi blir frelst av nåde. De første kristne i Jerusalem samlet seg hver dag. De hørte historiene om Jesus, de ba, sang lovsanger, delte måltid, penger og liv, og feiret nattverd. (Apg 2,42–47) Fordi det er sånn kristne gjør. Dette ER kristendom.
Den finske teologiprofessoren Tage Kurtén skriver om at vi har vært gjennom en lang periode med sekularisering i Vesten. Nå er vi inne i en ny fase: Vår tid kan kalles post-sekulær. Det innebærer en ny åndelig åpenhet og nysgjerrighet. Hvordan kan vi som kirke møte dette? Kurtén skriver: «The main way of communicating in such a society is by way of practice, not by means of theoretical and abstract deliberations.» Altså: Praksis er kommunikasjon. Gjennom praksis forkynner vi Jesus Kristus og Guds rike.
Kurtén skriver mer. «A ‹religious› life (whatever that is) must have public consequences in order to be meaningful in our current society.» Altså: En kristendom som ikke viser seg i livet, er vanskelig å forstå seg på for mange mennesker i dag.
Tilbake til hyttepåska. Jeg synes det er ubehagelig å pirke borti dette. Gleden over å stå på ski og drikke kakao foran peisen er stor i min egen familie, og det er et godt bibelsk prinsipp å unne seg gode fridager med fellesskap og naturopplevelser. Jeg har ikke lyst til å gi folk dårlig samvittighet. Men det er et skikkelig dilemma, dette her, synes jeg. Hytta er en betydelig konkurrent til påska spesielt og til gudstjenestefeiring generelt. Jeg tror dette er med og sekulariserer Norge. Våre personlige valg er en del av et større bilde.
La meg si det med positivt fortegn: Finn deg en fjellkirke eller friluftsgudstjeneste i påska, eller, om du har hjemmepåske, ta med deg gjengen din i kirken så mye du kan. Da er du med å holde ryktet om Jesus levende.
