I BCC kjenner jeg igjen flere sider ved min egen bakgrunn

For to år siden var det spenning i rommet da avstemningsresultatet skulle gjøres kjent. Med knapt flertall stemte Norges Kristne Råd for å ta opp Brunstad Christian Church som medlem, etter at de hadde vært med som observatør i to år.

Ved årets generalforsamling i forrige uke var BCC aktivt til stede, og styreleder Berit Hustad Nilsen deltok både i debatter og i en panelsamtale.

I forbindelse med generalforsamlingen inviterte jeg Nilsen til samtale i Dagen-podkasten Tore og Tarjei. Jeg ville gjerne høre litt om hvordan det var å vokse opp i BCC.

Her kan du høre hele episoden med Berit Hustad Nilsen.

Aktive kristne kan kjenne på et visst utenforskap i det moderne norske samfunnet. Men hvis folk som har vokst opp i tradisjonelle frikirker eller bedehus har kjent på slikt, hvordan må det ha vært dem som ble kalt Smiths venner?

Moldenseren Berit Hustad Nilsen vokste opp som nummer fem i en søskenflokk på ni, i en familie hvor faren var forstander i den lokale BCC-menigheten. Allerede der var altså noe av egenarten etablert.

Fortsatt må hun iblant forklare at Smiths venner egentlig heter BCC, og at Smiths venner er en betegneslen de selv ikke ønsker å bruke.

Trossamfunnets grunnlegger, Johan Oscar Smith, ønsket ikke at det var hans navn trossamfunnet skulle bære. Men allerede fra de første årene ble de omtalt som nettopp Smiths venner.

Berit Hustad Nilsen er styreleder og kommunikasjonsleder i Brunstad Christian Church. Det er det eneste trossamfunnet som er etablert i Norge og som har internasjonal utbredelse.

Her i landet har de 19 menigheter og rundt 9.000 medlemmer. Medlemstallet er dermed ikke helt ulikt det både baptistene, metodistene og Misjonskirken Norge hver for seg opererer med.

Men hvordan var det å vokse opp på 1980- og 1990-tallet og vite at man tilhørte Brunstad Christian Church? Hvordan var forholdet til andre kristne? Og hvordan er dette i dag?

Nilsen forteller at hun hadde et godt forhold til kristne fra andre sammenhenger da hun gikk på skolen. Hun beskriver det som ganske likt forholdet for eksempel en pinsevenn kunne ha til noen fra et bedehus, Metodistkirken eller Frelsesarmeen.

– Min far var nøye på å lære oss respekt for andre troende. Det var aldri et problem at vi spurte og diskuterte, forteller Nilsen.

Når hun skal beskrive fellesskapet i BCC, kommer begrepet «deltakermenighet» fort frem. Det beskriver en møteform hvor den enkeltes bidrag har større plass enn både lange lovsangsavdelinger og ordrike prekener.

Menighetene har en lokal forstander som skal ivareta det åndelige lederansvaret, men mesteparten av det som skjer på møtene er i utgangspunktet spontant.

Det kan hende at folk har forberedt noe de vil si, men det finnes vanligvis ingen nedskrevet talerliste. Sånn sett kan opplegget minne om det som tradisjonelt har blitt kalt vitnemøte på bedehuset.

Nilsen forteller at hun i likhet med mange andre hadde en periode i ungdomstiden hvor hun vekslet mellom tro og tvil og kunne være irritert på ting i oppvekstmiljøet. Men hun kom tidlig til at hun var stolt av å være kristen, og stolt over å være med i BCC.

– Det har påvirket livet mitt så mye. Jeg har sett hvordan budskapet forandrer liv i nære relasjoner. Det er det verdt å stå opp for og ikke stikke under stol, sier hun.

Det er ikke tilfeldig at hun viser til forandrede liv. Det er heller ikke tilfeldig at de ikke har ansatte teologer i BCC. Ikke sånn å forstå at de ikke kan ha det.

Men det er ikke akademiske kvalifikasjoner som gir åndelig autoritet. Sånn har det vært også i bedehusland og i frikirkeligheten.

Jeg kommer selv fra en gren av indremisjonen hvor det å være prest nærmest ble sett på som en ulempe. Det var langt viktigere å ha del i åndelig liv, og å kunne formidle dette, enn å kunne vise til hvilke teologer som har sagt hva.

Samtidig har det skjedd mye på dette feltet de senere årene, ikke minst i Pinsebevegelsen. Der blir nå ledere anbefalt å ta teologisk utdannelse, og bevegelsen er en sentral aktør i Høyskolen for ledelse og teologi. Noen slik utvikling ser vi foreløpig ikke i BCC, men Nilsen understreker verdien av kunnskap.

– Uten å kunne noe er det vanskelig å mene noe, konstaterer hun. Mange av medlemmene deres leser aktivt både i Bibelen og i andre skrifter, understreker styrelederen.

Selv om de ikke har lovsang i den formen som har blitt moderne de siste tiårene, synger de en god del i BCC. Da bruker de sangboken Herrens veier, hvor sangene stort sett er skrevet av folk fra bevegelsen.

Mange av dem er skrevet på første halvdel av 1900-tallet, men Nilsen opplever at også ungdommene likevel setter stor pris på disse sangene.

– Vi synger mer som en del av trosoppbyggelsen, forklarer hun. De er åpne for å ta inn sanger som er skrevet av folk utenfor BCC også, men da må de formidle det tros- og læregrunnlaget som BCC står for.

Men hva består dette tros- og læregrunnlaget av, har jeg lurt på. Også andre deler av frikirkeligheten opererer uten egne teologiske bekjennelsesskrifter, så BCC er sånn sett ikke alene. Men er det i virkeligheten relasjoner og historie, mer enn felles teologi, som knytter folkene sammen?

Det kan man lure på i flere sammenhenger. Jeg spør Nilsen hvem av de andre medlemskirkene i Norges Kristne Råd hun føler tettest slektskap til.

– Vi er relativt ferske i miljøet, men kjenner nok mest gjenklang i frikirkemiljøene, sier hun. Samtidig synes hun også det er fint å kunne snakke med folk fra Den katolske kirke og andre kirkesamfunn.

Og i den nevnte panelsamtalen under generalforsamlingen mente hun altså, med glimt i øyet, at kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum med sitt innlegg om at flere må få kjennskap til Bibelen nærmest fremkalte hallelujastemning.

Men hvorfor ville BCC inn i Norges Kristne Råd? Mitt inntrykk har vært at relasjonene til kristne i andre sammenhenger ble preget av en viss gjensidig skepsis. Fra utsiden har man lurt på hva BCC egentlig står for, og fra innsiden virker det som man har formidlet en viss eksklusivitet.

– Det var en utrolig spennende prosess, sier Nilsen.

Ledere fra BCC deltok på møter i ulike sammenhenger, og møtte blant andre generalsekretær Erhard Hermansen i Norges Kristne Råd. Det var han som oppfordret dem til å søke om medlemskap. Til å begynne med var det en fremmed tanke, forteller hun.

– Vi har ikke noen lang tradisjon for økumenisk samarbeid, men vi hadde veldig gode samtaler over ganske lang tid, forteller hun.

Men selv om BCC-ledelsen er glad for tilknytningen til Norges Kristne Råd, betyr ikke det at vi ser kjente predikanter fra andre sammenhenger, som Egil Svartdahl eller Øystein Gjerme, eller en av biskopene i Den norske kirke, på talerstolen under BCCs kommende sommerstevne. Det er ikke umulig, men slik utveksling må nok eventuelt modnes frem over litt tid.

Så langt er det nok først og fremst nettopp lederne i BCC som merker forskjellen på at de er med i Norges Kristne Råd. Men Nilsen mener flere og flere blir interessert i å snakke om hva kristne kan gjøre for å hjelpe hverandre, både lokalt og nasjonalt.

Når jeg spør Nilsen hva hun tror vil være limet i BCC i fremtiden, svarer hun med ord som kristne i de fleste sammenhenger kan kjenne igjen. Samtidig ordlegger hun seg litt annerledes enn det i hvert fall jeg er vant til, og viser nok med det noe av det som vil være BCCs særpreg i den kristne floraen:

– Fra mitt ståsted er det forkynnelsen om et liv i forvandling. Troen på forsoningen ved Jesu død som har gitt oss en fantastisk gave, ikke minst frelsen ved hans liv, å komme inn i den utviklingen i livet. Det gjør at vi trenger hverandre og at vi blir glade i hverandre. Jeg opplever at enheten bare blir sterkere og sterkere. Ordet forandrer mennesker, og det har vi lyst til å samles om, sier hun.

Noe av dette kunne blitt kalt loviskhet, tenker jeg. Kanskje kan man positivt formidle det samme som en sterk betoning av disippelliv.

– Mennesker som lever et liv i etterfølgelse av Jesus, de får tak i et liv som påvirker positivt. Først og fremst på hjemmebane, på jobben og i menigheten – og i samfunnet. Det er noe som forandrer en selv og omgivelsene, sier Berit Hustad Nilsen.

Det er altså mye man kan kjenne igjen i BCC. De har utvilsomt en hel del å tilføre norsk kristenhet. Og Norges Kristne Råd har ganske sikkert en del å tilføre BCC. Man lærer som regel bedre når man våger nærkontakt.