I dag hørte jeg lyden av himmel. Det var på koreansk

Det er ikke hver dag man kan si at man har besøkt verdens største menighet. Men Yoido Full Gospel Church i Sør-Koreas hovedstad Seoul har i hvert fall blitt omtalt på denne måten i en del år, selv om det kan være vanskelig å måle menigheters størrelse.

Kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg er i Sør-Korea denne uken for å delta på den økumeniske Lausanne-bevegelsens fjerde misjonskongress. Men søndag formiddag tok vi altså en avstikker til gudstjenesten i menigheten som ble grunnlagt som en teltkirke i 1958.

Nå har menigheten rundt 600.000 medlemmer. Det er veldig mange. Men tidligere på 2000-tallet var medlemstallet oppe i smått ufattelige 900.000.

Finansielle skandaler knyttet til menighetens grunnlegger og tidligere pastor, nå avdøde David Yonggi Cho, har påført menigheten utfordringer. Jeg vet ikke hvor mye av det reduserte medlemstallet som kan forklares med dette, og det gjelder neppe alle.

Uansett gikk Yonggi Cho av som øverste leder allerede i 2008, og dagens pastor Younghoon Lee har ledet menigheten siden.

Det gikk et lite gisp gjennom den norske delegasjonen idet vi kom inn i den gigantiske kirkesalen søndag formiddag. Det var klart for den tredje av dagens fem gudstjenester, og salen var i ferd med å fylles opp. Det skal være plass til 12.000 mennesker der. Salen ble fullsatt, og forsamlingen visste å gi lyd fra seg.

Men det var ikke noen oppjaget stemning, ingen overivrige predikanter som løp rundt på scenen for å få folk til å synge høyere eller noe slikt. Tvert imot ble forsamlingen ønsket velkommen med dempet sang hvor temaet var Guds trofasthet og hans løfter til oss, slik vi finner dem omtalt blant annet i Bibelens Salme 23.

Faktisk kjente jeg igjen opptil flere av sangene fra bedehusets gamle sangbok for ungdom, «Rop det ut». Det gjorde inntrykk å høre dem sunget, med den kraften som 10.000 mennesker kan utgjøre, og det skapte en følelse av tilhørighet å oppleve at selv om jeg ikke skjønner et ord koreansk, har jeg likevel mye felles med menneskene i dette rommet. Slik ble gudstjenesten en forsmak på evigheten.

Musikken spente over en imponerende bredde, fra det moderne og mer lovsangspregede, til klassisk salmesang med et digert kor, samt et tallrikt orkester og et kirkeorgel som får de fleste norske i sitt slag til å blekne.

Gudstjenesten hadde en gjennomtenkt liturgi med både syndsbekjennelse, kirkebønn, trosbekjennelse og nattverd. Jeg tror aldri jeg har opplevd at den samme pinsekarismatiske pastoren som ba frimodig om helbredelse fra både fysisk og psykisk sykdom, i samme gudstjenesten også messet Fadervår, ledsaget av orgelspill.

Noen kristne tror kanskje at liturgi og åndskraft er motsetninger. Gudstjenesten i Yoido Full Gospel Church illustrerte til fulle at det er sludder og vås.

Dagens predikant var president William Wilson ved Oral Roberts University i Tulsa, Oklahoma. Både denne byen og dette universitetet har vært viktige premissleverandører for trosbevegelsen i Skandinavia.

Men Wilson passet ikke inn i det stereotypiske bildet av en trosforkynner. Sett med lutherske øyne kunne det nok vært noe mindre lov og noe mer evangelium, men han snakket bibelnært og realistisk om å reise seg i Guds kraft etter nederlag, og om at selv om vi noen ganger kan være utslitt, er ikke Gud utslitt.

Jeg så knapt noen barn under gudstjenesten. Så jeg spurte en av møtevertene, en mann i nærheten av min egen alder, hvor de var.

Jeg tenkte han ville svare at de var på søndagsskolen, og at den begynte samtidig som gudstjenesten. Sånn var det nok.

Men svaret var mer komplisert enn det. For med så mange mennesker i salen må jo også barna ha mer plass enn i en vanlig norsk menighet. Så her var det inndeling etter skoleklasser og det hele, uten at jeg fikk med meg alle detaljene.

Jeg har ikke forutsetninger for å ta stilling til Yoido Full Gospel Church' samlede teologiske profil. Og jeg har såpass mye indremisjonsblod i årene at jeg bærer med meg en dyp skepsis til karismatikk når den får en ruslignende funksjon.

Men i Seoul denne søndag formiddagen kjente jeg først og fremst slektskap med denne forsamlingen av koreanske kristne kvinner og menn. I likhet med oss medtroende nordmenn har de sine oppturer og nedturer, sine gode og mindre gode dager.

Men i alt dette kan både de og vi få stole på Gud, han som ifølge nevnte Salme 23 lar sine barn «ligge i grønne enger», selv om de noen ganger også må «vandre i dødsskyggens dal».

En av salmene vi sang denne søndagen ble opprinnelig skrevet på tysk, og oversatt til norsk av Trygve Bjerkrheim. Den første setningen kan stå som en illustrasjon på opplevelsen av fellesskapet i forsamlingen:

«Guds kjærlighet er langt, langt større enn penn og tunge tolke kan. (...) Så dypt vi falt, den sonet alt, da Jesus døden led. Sitt fangne barn i syndens garn Gud frelste og gav fred.»

Det kommer ganske sikkert til å være flere koreanere enn nordmenn i himmelen. Noen av dem fikk jeg møte denne søndagen. Det kommer jeg til å huske lenge.

Hør første podkastepisode med Tore & Tarjei fra Sør-Korea: