I dag kjente jeg meg ekstra stolt over å være kristen

Denne uken er det jubileumsfeiring på Moster. Vi skal ikke langt tilbake i tid før det var ganske få som forbandt noe særlig med begrepet kristenretten. Men det prøver flere å gjøre noe med.

Bare et par timer etter at kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg hadde ankommet Moster tidlig fredag ettermiddag, hadde vi fått med oss så mye at vi nesten kunne reist hjem igjen. Det kan vi særlig takke Eivor Andersen Oftestad og Jørn Øyrehagen Sunde for.

Det er ikke gitt at det fungerer å skrive i avisen om to professorer som snakker om veldig gamle dager. Men i dag vil jeg det. Oftestad og Sunde snakket om kristenretten på en slik måte at jeg kjente meg ikke så helt lite begeistret.

Begeistringen var knyttet til hvilke faktiske og konkrete forandringer innføringen av kristenretten hadde ført med seg.

Det at alle mennesker fikk verdi var i sin tid et radikalt brudd med det bestående. Det at den rikes makt over den fattige ble redusert fikk blant annet som følge at alle ble gravlagt på samme gravplass, at de ble døpt med samme liturgi og fikk ta imot nattverd i samme kirke. Ingen ting av dette var selvsagt.

Det at makt og rett ble adskilt har stor betydning også i dag. Det er bare å se til krigen mellom Russland og Ukraina. Det skal ikke være sånn at man kan gjøre som man vil bare fordi man har flere og sterkere våpen enn den andre.

Sunde, som er professor i rettshistorie ved Universitetet i Oslo, påpekte også at mannens makt over kvinnen ble redusert. I likestillingslandet Norge må vi ikke lure oss selv til å tro at denne kampen er vunnet en gang for alle. Kvinner må fremdeles forholde seg til risiko på en måte som menn stort sett slipper.

Eivor Andersen Oftestad, som er professor i kristendomshistorie ved Høgskolen i Innlandet, viste til den norske skolens formålsparagraf. Der er de fremhevede verdiene «respekt for menneskeverdet og naturen, (på) åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet».

Dette er ikke selvsagte verdier, og de er ikke etablert en gang for alle. Det at dette er våre fellesverdier, forteller mye om vår kristne tradisjon.

Oftestad viste til hvordan menigheten i Roma i kirkens tidlige tid holdt liv i 10.000 syke, gamle og krøplinger. Hva skulle men med disse, lurte folk på. Og hva med alle jentebarna? Romerne hadde ellers lavere terskel for å fjerne jentebarn fordi de ikke kunne bli soldater. Her hjemme hadde vi skikken med å sette barn ut i skogen. Det hadde sammenheng med at ressursene var knappe.

Det allmenne menneskeverdet var ingen opplagt ide, understreket Oftestad. Samtidig påpekte hun at slaveriet ikke ble avskaffet med innføringen av kristenretten. Det tok tid. Men impulsen var sådd.

Ingen ting er bærekraftig når det er avskåret fra sine røtter, påpekte professoren. Hva skjer når forbindelsen mellom menneskeverdet og gudstroen blir brutt? Det spørsmålet ligger som et alvorlig bakteppe for årets jubileumsfeiring.

Menneskeverdet er ingen selvsagt størrelse, understreket Oftestad. Det er valgt. Det ble valgt i forbindelse med at kristenretten ble innført for tusen år siden, men vi må fortsatt velge menneskeverdet i dag.

For å sette dette i perspektiv viste Oftestad til sin egen hverdag i lærerutdanning, hvor det godt kan skje ta ingen av studentene vet hva hun snakker om når hun spør hva de forbinder med den barmhjertige samaritan.

Jørn Øyrehagen Sunde minnet om at det å etablere et universelt menneskeverd hadde omkostninger. For de pengene man skulle bruke på andre, kunne man brukt på egen familie.

I forbindelse med at det ble etablert felles gravplasser, fulgte det med en forståelse av at Gud er vår alles far. Det er en sterk erkjennelse.

Men endringen tok som nevnt tid. I Norge innførte man etter hvert det som blir kalt legdsystemet. Det gikk ut på at gamle og syke som ikke hadde noen til å ta seg av dem, ble sendt på omgang mellom gårdene.

I Danmark tok det drøyt 150 år før dette systemet virkelig fungerte. De store endringene skjer som regel ikke over natten.

Sunde viste også til hvordan den gradvise innføringen av allmenn stemmerett var radikal. Dette til tross for at stemmeretten etter dagens perspektiv var svært begrenset, nemlig til menn med eiendom.

Men det at drøyt 40 prosent av befolkningen hadde stemmerett, var vesentlig høyere enn i for eksempel Frankrike, hvor bare en-to prosent av befolkningen hadde stemmerett.

Sunde viste også til hvordan rundt 90 prosent av befolkningen i Norge nå har tillit til staten og nabolaget sitt. I USA mener bare knapt 40 prosent at staten er god. I Russland har så få som 20 prosent tillit til at naboen vil dem vel.

«Å være ensom er farligere enn å røyke», sa Sunde da han understreket hvor viktig fellesskapet er. Det lever ikke bare på valgdagen, men først og fremst gjennom samtalene vi har «på bussen, på fergen, på kjøpesenteret – eller i Moster amfi», sa han.

Det er ingen grunn til å late som at kristne mennesker alltid har opptrådt klokt. Det er heller ingen grunn til å late som om kristne mennesker i dag alltid opptrer klokt. Ofte har Kristi representanter opptrådt mer på vegne av seg selv enn på vegne av Kristus.

Likevel bærer kristenretten med seg impulser som er hentet fra Jesus selv. De har gjort livet bedre for veldig mange mennesker.

Uten å henfalle til nostalgi eller følelsesladd fremtidspessimisme kan vi med glede feire disse idealene. Fordi de fremdeles har kraft til å være byggesteiner i gode liv for både individ og fellesskap.