I denne søte fastetid

Jeg skal ikke skryte på meg noen utstrakt erfaring med faste. Da jeg var yngre fastet jeg en del ganger ved spesielle anledninger. Siden har det blitt mindre. Det er vel bedageligheten som har slått inn.

I menigheten jeg tilhører, feiret barna karneval for et par uker siden. Det er ikke hver dag man opplever at folk utkledd som kaptein Sabeltann går til nattverd.

Karneval kan være moro i seg selv, med kreativitet i fri utfoldelse. Men historisk har karneval også en dypere mening som vi neppe tenker så mye over. Selve ordet karneval kan ha flere opprinnelige betydninger.

En av dem, som treffer godt i disse tider, er «farvel til kjøtt». Slik markerer karnevalet, i likhet med morgendagens fastelavn, at vi går inn i en spesiell periode i kirkeåret.

I det illustrerte bibelleksikonet jeg har stående hjemme blir faste definert som «frivillig avhold fra mat, drikke, hvile, søvn, omgang med mennesker og annet som hører til livets behov».

Faste har blitt praktisert både i gammeltestamentlig og nytestamentlig tid, og også gjennom hele den kristne kirkes historie frem til vår tid.

I den protestantiske tradisjonen har faste en mindre fremtredende rolle enn i katolske og ortodokse kirker. Regelmessig faste ser ut til å være blant de sidene ved kirkens tradisjon som Martin Luther selv ikke tok noe skarpt oppgjør med, men der etterfølgerne hans skapte ytterligere avstand til Den romersk-katolske kirke. Det er uomstridt at Jesus selv fastet, og at han forutsatte at disiplene hans kom til å gjøre det samme.

I Bibelen kan fasten ha en rekke forskjellige foranledninger. I norsk sammenheng er faste trolig mest vanlig - i den grad det er vanlig i det hele tatt - når mennesker går gjennom ekstra vanskelige prosesser, når de skal ta særlig viktige valg og lignende.

Den jevne fasten på bestemte ukedager eller i bestemte deler av året er etter alt å dømme lite utbredt. I kirkens historie har det for mange vært vanlig å faste på onsdager og fredager. På den annen side var det utenkelig å faste på søndager.

Man skulle avstå fra kjøtt på Jesu korsfestelsesdag, men på Jesu oppstandelsesdag ble fasten brutt. Det er derfor vi har askeonsdag nå førstkommende onsdag, 47 dager før 1. påskedag. Foruten søndager utgjør dermed fastetiden 40 dager.

Men alt dette er nokså fremmed for de fleste av oss. Vi har det ikke med å avstå frivillig fra tilgjengelige goder. Det å faste regelmessig er antakelig enda mindre utbredt enn å gi tiende.

Enda mer påfallende blir utviklingstrekkene når vi gjerne vil feire både karneval og fastelavn, opptakten til faste, mens vi holder oss unna selve fasten.

Naturligvis kan faste bli lovisk. Jesus advarte mot å faste for å få anerkjennelse av andre mennesker. Men han advarte ikke mot å faste.

Hos profeten Jesaja blir den rette fasten beskrevet med en tydelig diakonal side. Når vi i den kristne pressen de siste årene har spurt kristne ledere om hvordan de praktiserer faste, har flere nærmest utelukkende vektlagt fastetiden som en tid med særlig oppmerksomhet knyttet til de fattige og lidende. Slik omsorg er dypt bibelsk.

Men selve formålet med fasten handler om at vi selv avstår fra goder for å kunne hengi oss til Gud. Jeg lurer på om vi er blinde for vår egen materialisme og vår åndelige dovenhet. Vi vil gjerne ha vekkelse, men er lite villige til å gi avkall på noe av det som etter nesten alle tenkelige målestokker er en ekstrem materiell velstand.

For noen uker siden havnet boken «Faste steg» (Ventura forlag) på pulten min. Her har institusjonsprest Idar Simonsen skrevet korte tekster til hver dag i fastetiden og frem til noen dager etter påske.

I teksten til fastelavnssøndag skriver han om nattverden, og om ham som sa og sier: ««Dette er mitt legeme (...) som gis for dere.»

Det er dette hele påskeevangeliet handler om, og som vi får muligheten til å forberede oss til hver fastetid og for resten av kirkeåret; «så ofte som dere spiser og drikker til minne om meg, slik at syndene deres kan bli tilgitt.»»

Intet menneske rår over Guds timeplan. Vi kan ikke planlegge oss frem til vekkelse. Men hvis vi ønsker å få del i en sterkere åndskraft, spørs det om den ikke er mer tilgjengelig for oss enn vi umiddelbart tenker over. Det handler mer om jevn, stødig rytme enn om det spektakulære.

Tittelen på denne artikkelen er bevisst misvisende. Den spiller på en kjent julesang, men inneholder et paradoks ved at fastetiden ikke først og fremst er kjent for sin sødme. Tvert imot. Noe av poenget er at fastetiden ikke bare er søt. Det er med en slik bakgrunn at påsken virkelig blir en kristen fest.

Derfor vil det være til velsignelse for oss om vi i fastetiden kan finne noe godt å avstå fra, med den hensikt å la Ånden tale til oss slik at vi kan se Kristus tydeligere.