I disse fastetider: Hva er målet med fasten?

NRKs Morten Kræmer tok opp fastens betydning i Helgemorgen 18.2. Hans gjester var Nadia Kofoed Hakmi fra Al Noor-moskeen i Tromsø og domprost i samme by, Stig Lægdene. Timingen var god siden vår askeonsdag akkurat har vært, mens ramadan begynner 11. mars. En av effektene Kofoed Hakmi pekte på ved fasten var det å forbedre seg som person, også i forhold til andre. En god tanke, det. Lægdene mente derfor at vi lutheranere godt kunne lære litt av muslimene og prøve fasten litt mer.

Til slutt spurte Kræmer: Hva er målet med fasten? Og Lægdene svarte: «Konsentrasjon om Gud, tenke gjennom livet, tenke gjennom forholdet til Gud, være mer i bønn og tenke mer på andre.» Altså en kontemplativ holdning. Og sikkert en god, kirkelig praksis. Men det er ikke den bibelske fasten.

Som «prest» (luthersk forstått) i den samme kirken ville jeg derfor svart annerledes. Bibelsk faste er først og fremst et kampmiddel, et verktøy gitt oss for å fremme Guds rike med livet vi har fått. Den er ikke innadvendt, men praktisk nestekjærlighet; at man «løslater dem som med urett er lenket … og setter de undertrykte fri» (Jes 58,6).

I Bergprekenen (Matt 6,16ff) er ingen grunn angitt, men advarselen ligger i det å vise seg for andre «så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg». Fasten er en sak mellom Gud og den enkelte.

Fastetid for dem som lengter etter vekkelse

Det er helt ok med indre kontemplasjon; at man ønsker å forberede seg mentalt-åndsmessig på påskens budskap gjennom å avstå fra ting som kjøtt eller godterier. I min oppvekst var vi nabobarna svært imponert over familiefaren som la vekk snadda disse 40 dagene. Men at Jesus fastet i 40 dager som del av innvielsen for sin frelsergjerning har ingenting med den bibelsk forbilledlige fasten å gjøre. Vi kan like lite følge ham der, som vi kan følge ham opp på korset.

Men han sier altså ikke «hvis», men «når» dere faster (Matt 6,16). Han forventer altså nettopp det. Men leser vi om hans liv, og andre bibelske personers faste, så er det jo et mål med fasten som Kræmer etterspurte, men overhodet ikke ble berørt av domprosten.

Det beste GT-svaret på Kræmers spørsmål, finner vi i Abrahams-trellen Eliesers svar til Laban, Rebekkas bror, da de ville sette fram mat for ham: «Nei, jeg vil ikke spise før jeg har ført fram ærendet mitt» (1 Mos 24,33). Hans mål var å gjøre Guds vilje der og da. Ingenting måtte hindre ham i dette viktige ærendet. Det er nøyaktig samme svar Jesus gir på disiplenes «Rabbi, spis» (Joh 4,31ff). «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om, svarte han … Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk.»

I begge tilfeller; ingenting av denne verdens goder måtte forhindre Guds vilje å skje. Det er som Elieser sier: Vet dere ikke for et oppdrag jeg har fått; Løftes-slekten skal jo gå videre gjennom Isak, og til det har Gud utvalgt Rebekka! Og så skulle jeg spise! Eller Jesus: Ser dere ikke de forkomne samartianerne som vil komme i hopetall hit for å bli frelst, og så skulle jeg spise! Nei, han hadde mat de ikke visste om, og den var å fremme Guds rike. Og når selv han, trengte fastens kampmiddel, må vel vi også benytte oss av det.

For å faste personlig må man ha personlig kontakt. Og det er vi lovt i Guds ord: «Herren … gir meg råd; ja, også om natten får jeg rettledning i mitt indre» (Sal 16,7). «Jeg minnes at du har sagt: Dere skal søke mitt åsyn! Herre, nå søker jeg ditt åsyn» (Sal 27,8). «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, i pakten med ham får de rettledning» (Sal 25,14).

Det er i et personlig samfunn, vi får rettledning og råd. Det er personlige liv vi lever, akkurat som Jesus, da han levde her på jord. Han måtte på et bestemt tidspunkt vite hvilke 12 av de mange som fulgte ham han skulle velge. Til det brukte han fasten.

Denne guttegjengen faster i adventstiden: – Folk spør hvorfor gidder dere?

«En gang på denne tiden gikk han opp i fjellet for å be, og hele natten var han der i bønn til Gud. [garantert uten matpakke!] Da det ble dag, kalte han til seg sine disipler, og av dem valgte han ut tolv, som han kalte apostler» (Luk 6,12–13). Noe var igjen viktigst. Det er fastens mål og mening. Guds rike er viktigst. Mat (og ev. mat/drikke som for Saulus i Damaskus etter frelsesopplevelsen) er da bare forstyrrende.

Ingenting må komme mellom Gud og deg. Maten gjør deg tilfreds, sedat, makelig, døsig og avslappet. Fasten gjør deg alert, konsentrert og årvåken i de oppdrag Gud sender deg ut på.

Under en høymesse i Ås kirke på 90-tallet kom et ungt misjonærektepar fram. De fortalte at for å få klarhet i hvor de skulle reise ut, hadde de fastet i tre dager, og så kom bønnesvaret.

På benken ved siden av meg satt et annet ektepar hvor han etter hvert fikk flere høykirkelige stillinger her til lands og utenlands. Mens jeg frydet meg over budskapet der framme, hørte jeg et så negativt sukk fra min høyre side, at jeg aldri siden har glemt det. Som en påminning om forskjellen mellom levende kristendom som innbefatter personlig faste, og noe annet som ikke jeg kan definere, men bare overlate til Gud.