I fangenskap for troen sin

Denne uken går de første fakkeltogene for forfulgte gjennom høstmørke norske gater.

Det begynte i Fosnavåg tirsdag, i Ålesund onsdag og i Oslo torsdag. De neste dagene og ukene inviteres det til fakkeltog også i andre byer og tettsteder. Med 17 fakkeltog settes ny rekord.

Togene arrangeres av Åpne Dører og Stefanusalliansen, to organisasjoner som begge arbeider for trosfrihet og mot forfølgelse.

I år bruker arrangørene fakkeltogene til å rette søkelys mot mennesker som er i fangenskap for troen sin.

Trosfriheten blir blant annet slått fast i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 18. Her står det at enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Trosfriheten omfatter både retten til å ha en tro, utøve sin tro, skifte tro og la være å tro.

Like fullt risikerer kristne og andre troende i mange land å bli bortført, arrestert, torturert og sone lange fengselsstraffer på grunn av troen sin.

Et av landene med mange kristne fanger, er Eritrea. Den mest prominente fangen er patriark i Den eritreiske ortodokse kirke, Abune Antonios. Ifølge Åpne Dørers årsrapport blir mange kristne, særlig fra uregistrerte kirker, holdt fanget under umenneskelige soningsforhold. I mange tilfeller vet ikke familiene om de fremdeles er i live.

Iran er et annet land som har hatt en rekke kristne fanger. Organisasjonen Article18 fører liste over hvor mange kristne som sitter i fengsel til en hver tid i landet.

Én av disse er Youcef Nadarkhani, som fikk opphevet dødsdommen for konvertering til kristen tro i 2012, men som ble arrestert på nytt i 2016 og 2018. Han er nå i det beryktede Evin-fengselet i Teheran.

Også på Cuba er trosfriheten sterkt begrenset. Pastoren Rosales Fajardo risikerer nå ti års fengsel fordi han deltok i fredelige demonstrasjoner mot regimet i sommer.

Samtidig finnes andre former for fangenskap enn fengsel. Det finnes en gruppe som er usynlige i statistikkene, men som lever som fanger i egne hjem, fordi det oppfattes som en trussel mot familiens ære at de har kommet til tro på Jesus.

I land som Pakistan og Nigeria ender unge jenter som fanger hos muslimske menn etter å ha blitt kidnappet, tvangskonvertert og tvangsgiftet.

En av disse er den nigerianske jenta Leah, som forbløffet med sitt mot da hun ble kidnappet sammen med 110 andre ungdomsskoleelever for tre år siden. Fordi hun ikke ville fornekte den kristne troen, fikk hun ikke vende tilbake til familien sin.

I oppropene som skal leses opp under årets fakkeltog, vises det til innledningen i FN-erklæringen om menneskerettigheter. Her trekkes det frem at også individet, altså hver og en av oss, har ansvar for å sikre at disse rettighetene blir allment og effektivt anerkjent og overholdt.

Vi har altså alle et ansvar for at trosfriheten blir respektert. Som kristne har vi også et ansvar for at trossøsken som er i fangenskap, ikke blir glemt.

Å tenne fakler og gå i tog for forfulgte, er en synlig måte å vise solidaritet med dem som lider for troen sin. Det er også en måte å tenne engasjement og holde bevisstheten om trosfrihet som menneskerettighet levende.

I Norge har vi lenge tatt trosfriheten for gitt. For 83 prosent av verdens befolkning er det ikke selvsagt å kunne tenke, mene og tro, uten å risikere å bli straffet.