I humanismens skygge

I humanismens skygge bor ensomheten.

Sosiale medier, utstillingsvinduet vårt, fylles nå opp av de friske, rike og glade. Der sola skinner, og mange klapper seg selv på skuldrene i stolthet over grenseløs kjærlighet og frihet fra alle bånd.

Fri og stolt kjærlighet. Slik beskrives verdiene som skal marsjeres og flagges inn til de tusen hjem, skoler og barnehager.

Likevel kommer mange av disse kjærlighetserklæringene med en kraftig bismak. Slik humanismen selv setter mennesket – og selvet, i sentrum, synes feiringen av kjærligheten nå i hovedsak å preges av en forunderlig selvfokusering. En har blitt kraftig forelsket – i seg selv, og mer enn noe annet opptatt av at egne behov, lyster og fantasier må få fritt løp, uten hinder og moralske innvendinger.

Prisen for et slik løp er tydelig. Den som ikke lenger eier trygge rammer og verdier som ligger fast utenfor seg selv, mister etter hvert evnen til å selv stige ned, og løfte andre opp og fram. Det som er den ekte kjærlighetens adelsmerke, blir drept i selviskhetens kappløp om tronen. Men når denne seieren er vunnet og feiret, kommer medaljens bakside fram.

Det er ensomheten, der det ikke er rom for noen annen – øverst.

På en måte er dette kappløpet mot egenkjærlighetens trone knyttet til selve kjernen i utviklingsteoriens evangelium – der det bare er den sterkeste som overlever. Og den som overlever, gjør det ensom og alene.

Mens vi på denne måten bygger på de ensommes borg, finnes det andre som forstår at mennesket alene ikke er nok. Som selv rekker hånden ut, og sier som min egen 5-åring i en vanskelig situasjon: «Jeg kan da ikke bære meg selv, far.»

Eller den lengeværende asylsøkeren som har funnet troen, men ikke blir trodd. Av et samfunn som tror sterkere enn før, på seg selv. En som nedbrutt kan dele en lang historie om å miste det umistelige, og alle årene med smerte, sorg, frykt og forakt.

Fortellingen stopper likevel ikke der, og lytter du ekstra godt etter når den lavmælte middelaldrende mannen forteller, så kan du nesten høre ekkoet fra den plagede Job som forsiktig deler noe om sitt faste punkt. Ord fra en som har mistet og vært alene, men samtidig ikke er ensom.

«Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak. Min talsmann er min venn. Med gråt ser mitt øye mot Gud, og han taler menneskets sak for Gud, slik en mann ber for sin neste.»

I ateistens bakgård vil du til slutt møte forlattheten. Men det trenger ikke være sånn!