I Jesu hender, hva enn som hender
Hvor henter jeg tryggheten min? Dét ble et utfordrende spørsmål etter å ha møtt flyktninger i Irak like før jul.
Før jeg reiste til Irak, var jeg en snartur til Trondheim. Jeg hadde behov for leiebil og måtte selvsagt betale forsikring for bilen. Jeg lo da jeg også ble tilbudt forsikring mot egenandel på forsikringen, men så slo jeg til likevel. Det er jo surt å måtte betale egenandel hvis uhellet er ute.
Annonse
Slik er det når vi lever i et samfunn der vi sikrer oss så godt på alle livets områder, at vi til slutt nesten føler oss usårlige. I barnehagene blir sikkerhetsgodkjente lekeapparater plassert på mykt dekke, for å unngå at barna slår seg. De mest forsiktige foreldrene nøyer seg ikke med å tre på barna sykkelhjelm og flytevest, men sørger også for at de blir GPS-overvåket via mobilen.
Norsk hjelp varmer yazidier på flukt i vinter
Vi kjøper innbruddsalarmer, livsforsikring og brannslukningsapparater til alle etasjer– og vi forventer og forlanger at staten stiller opp der våre egne sikkerhetstiltak ikke strekker til. Med skredsikring, politi, Nav, pensjonsfond og et alltid helbredende helsevesen.
Men noen ganger rakner livet. Noen ganger kommer forsikringene til kort. Hva da?
Mennesker i Midtøsten har en helt annen bevissthet enn oss om at livet er skjørt og at endringer kan skje raskt. I sommer fikk kristne og yazidier i Nord-Irak erfare dette enda en gang. De ble kastet ut i kaos da IS angrep.
Yazidiene regner sommerens flukt som den 73. gangen de har søkt tilflukt på Sinjarfjellet på de 1500 årene som har gått siden islam kom til Nord-Irak. Det vil i snitt si en gang hvert 20. år.
Historisk har også de kristne i regionen vært utsatt for flere voldsomme forfølgelsesbølger. Før invasjonen i 2003 var det 1,2 millioner kristne igjen i Irak. På de drøyt elleve årene som har gått, har nær 900.000 av dem flyktet fra landet.
– Innen fem år har resten av dem dratt, sa en kirkeleder til meg i forrige uke.
Annonse
Det gjør inderlig vondt å møte mennesker som har mistet alt de eide, slik tilfellet var for dem som bodde i flyktningleiren vi skrev om på julaften. Alt de hadde bygget opp gjennom et helt liv, ble revet vekk fra dem. Mange fikk ikke med seg annet enn det de sto og gikk i. De ble til og med fratatt ID-papirene sine.
Aldri har jeg følt slik takknemlighet over å ha et norsk pass og kunne reise hjem til familien min. Aldri har jeg opplevd en større kontrast enn fra å sitte hos mennesker som var blitt frarøvet alt den ene dagen, til å stå midt i overdådig norsk julefeiring den neste. Og knapt noen gang har ståket rundt jul vært mer uvesentlig – og budskapet om frelseren som ble menneske mer livsviktig.
Gjennom sine dramatiske historier utfordret de kristne flyktningene i Irak meg: Hva bygger jeg livet mitt på? Hva er grunnvollen? Hvor henter jeg min trygghet?
I raskere nedbetaling på huslånet? I en jobb med bra lønn? I trening og sunt kosthold? Eller i ekstraforsikring mot egenandel på forsikringen?
Møtet med de kristne flyktningene ble en påminnelse om at livet kan skifte brått, men også om at den som setter sin lit til Jesus aldri blir stående helt på bar bakke. Selv om vi er kristne blir vi ikke spart for lidelse, men vi kan hvile i løftene om at Jesus går med oss gjennom det som er vondt.
«Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud», står det i Jes 41,10 – en av Bibelens mange «frykt ikke»-oppfordringer. Eller for å bruke den svenske presten Bengt Pleijels ord: «Vi er i Jesu hender, hva enn som hender». Det er et godt sitat å ta med seg når vi beveger oss mot årsskifte i en verden som virker mer turbulent enn på mange år.
