I min alder må jeg få lure: Hvorfor er alt så annerledes nå?

Jeg er en, av sikkert mange, som er takknemlig for å ha fått vokse opp i Norge i trygge og gode forhold. Barneårene på skolen startet gjerne med salmesang eller Fader Vår. Det var stille i klassen og ro i undervisningstimene. Lærene hadde autoritet i klasserommet og vi, både barn og unge, hadde respekt for både foreldre og andre foresatte.

Jeg husker godt da jeg første gang hørte om at det var en som var blitt drept i Norge. Det snakket man om både hjemme og på skolen i flere dager. Nå er det så vanlig at man nesten ikke bryr seg. Man viste stor respekt for andres liv og eiendom. Livet var det kjæreste man hadde. Jeg hørte aldri om at noen ikke ønsket sine barn velkommen til verden. De eldre var æresmedlemmer i familien.

Ute var vi trygge og vi kunne leke med venner i nabolaget. I kirken der mine foreldre tok meg med var det gudstjenester, søndagsskole, speiderarbeid og ulike sang og musikkgrupper som jeg med glede tok del i. Ja da, jeg vet at det er seksti år siden. Men i min alder er det lov å se tilbake og undres på hvorfor det meste er så annerledes nå.