I møtet mellom et jeg og et du kan forandringen skje

Da kulda sto på som verst her rett før jul, fortalte en rektor ved en skole i Trondheim om elever som kom tynnkledde på skolen. Familiene hadde ikke råd til varmere klær. Den lokale menigheten fikk høre om dette og handlet spontant. Dagen etter sto menighetens daglige leder på trappa på skolen med en pengegave. Samme dag dro folk fra skolen for å handle inn ulltøy til frosne elever. Historien sier noe om det å være kirke midt i folks hverdag.

Det er ikke bare i denne skolekretsen at mange opplever trangere tider akkurat nå. Cirka 5 prosent av innbyggerne i Trondheim, store eller små, fikk før jul hjelp via aksjonen som Adresseavisen har sammen med Frelsesarmeen, Bymisjonen, menigheter i Den norske kirke og andre gode krefter. De økonomiske forskjellene øker. Fra hele Trøndelag meldes det om unge familier eller eneforsørgere som strever. Noen bor trangt, andre har ikke råd til at barna får delta på fritidsaktiviteter. Usikkerheten øker.

Hva kan jeg gjøre for deg? H.M. Kong Harald oppfordret oss til å stille dette spørsmålet til hverandre i nyttårstalen sin. Kongen stiller ett av de viktige spørsmål som alle fellesskap bør stille seg. Vi trenger hverandre. Og vi trenger at vi ikke bare spør – men også handler.

Det finnes ei fortelling om dette i Bibelen: Jesus er på vandring og nærmer seg Jeriko. I veikanten sitter det en blind mann, Bartimeus. Han har hørt folk snakke om Jesus og om alle som ble friske i møte med ham. Nå sitter han ved veien, hver dag, og tigger om almisser. Når Bartimeus forstår at Jesus er på vei mot der han sitter, gir han seg til å rope høyere og høyere, for at Jesus ikke skal gå forbi ham.

Det var ikke vanskelig å forstå hva som var Bartimeus sitt problem, men Jesus spør likevel: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Og så får den utstøtte og blinde selv svare hva det er han lengter etter. Han blir møtt som et medmenneske. Og så skjer underet. Livet hans blir gjenopprettet.

I møtet mellom et jeg og et du kan forandringen skje. Det er viktig at vi handler når vi forstår at det er behov for det.

Som kirke skal vi også være til stede når noen blir utsatt for urett. Slik har det vært for reindriftssamene på Fosen i møte med utbygging av vindturbiner. En enstemmig Høyesterett sa for snart 15 måneder siden at utbyggingen er i strid med folkeretten: Den som tilhører en etnisk, religiøs eller språklig minoritet, skal ikke nektes retten til å dyrke sin kultur sammen med andre medlemmer i gruppen, og reindrift sees på som en form for vernet kulturutøvelse. Høyesterett fastslo at vindselskapets konsesjon er ugyldig. Men ingen ting skjer.

«Vi er i en dødsspiral», sier reineier Leif Arne Jåma, leder for den sørlige sijten, reindriftsenheten på Fosen, til Adresseavisen nå i januar. De to reindriftsenhetene har tapt vinterbeitelandet sitt i fjellene på Fosen til bygginga av Europas største landbaserte vindturbinfelt.

Statsforvalteren i Trøndelag uttrykker sterk bekymring for reindrifta på Fosen. Den er ikke lenger bærekraftig, på grunn av store tap. En urfolkskultur trues av utradering: Så viktig er reindrifta som kulturbærer for det sørsamiske folket.

Nidaros bispedømme har et særlig ansvar for det sørsamiske språkområdet og sørsamisk kirkeliv. Vi har derfor et særlig ansvar for å være våkne og følge med på det som skjer. I denne saken utfordres rettsstaten når ikke regjeringen følger opp Høyesteretts avgjørelse.

Sannhets- og forsoningskommisjonen er oppnevnt av Stortinget for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Den vurderer situasjonen rundt vindkraftprosjektene på Fosen og Øyfjellet i Vefsn som så alvorlig for tillit og mulighet for forsoning, at de har bedt om møter med myndighetene for å legge fram alvoret i saken. Er forsoning mulig uten rettferdighethet?

Jeg har forståelse for dilemmaet som berørte lokalsamfunn og kommuner er blitt påført. Hensynet til innholdet i Høyesteretts avgjørelse må likevel veie tyngre.: Når Høyesterett sier at staten bryter folkeretten, er dette svært alvorlig.

Reindriftsutøverne skal ikke stå alene. De kjemper ikke bare for seg selv, men for sin kulturs rett til liv og framtid, og dermed også for hele det sørsamiske folket.

Alt liv bærer med seg en hellighet. Også i denne saken er spørsmålet «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Hva er svaret – og hvilke handlinger må følge? Hvordan skaper vi gjensidig tillit?

I iveren etter grønn og bærekraftig energi, og fortjenesten som ligger i den, har vi enda en gang tenkt at fjellet er tomt, at naturen ligger der for storsamfunnet til å utnytte og utbytte. Den grønne kolonialismen krever store inngrep, og står hele tida i fare for å gjøre store overgrep. I vårt land, og i andre land.

I juni var ei gruppe med ungdommer tilknyttet Kirkenes Verdensråds program, «Pilgrimage for Justice and Peace», på besøk i Nidaros. De var innom Saemien Åålmege / Sørsamisk menighets seniorsamling, de opplevde Domen og det samiske alteret, og de samtalte med unge samer på NordUniversitet i Levanger.

Gruppa hadde fokus på klimarettferdighet, og manglende oppmerksomhet på dette i Europa. Dette er ikke bare ei utfordring i Norge: Omkostningene ved utvikling av miljøvennlig teknologi blir ikke ofte nok diskutert. Men omkostningene er synlige: bl.a. det økte behovet for metaller og mineraler til utvikling av batterier, solceller og elbiler: Hvor skal de komme fra? Den dyrebare, uberørte naturen trues av det grønne skiftet. Det er sannelig litt av et tankekors, og ei svær etisk utfordring for oss alle.

Spørsmålet «hva vil du jeg skal gjøre for deg?» må vi også stille i vår bruk og forbruk av Guds hellige skaperverk. Vi er avhengige av hverandre, og vi er avhengige av å ha tillit til myndigheter og til hverandre. Tillit og nestekjærlighet er bærebjelker i rettsstaten.

«Tillit» er valgt som tema for Olavsfest i år. Jeg gleder meg til å oppleve hvordan ny direktør for Olavsfest, Steinar Larsen, sammen med alle sine gode folk, lager program hvor vi kan delta og reflektere over en sentral verdi for oss.

Folkekirka er også avhengig av tillit i sin virksomhet: I samhandlinga med kommunen og med lokale frivillige er tillit en forutsetning.

På visitasene, biskopens grundige besøk rundt om i menighetene, blir det tydelig hva frivilligheten kan bety. Den er ofte limet i lokalsamfunnet, og den møter lokalsamfunnets utfordringer på en måte som det offentlige aldri kan få til alene.

Da det ble streik på skolene, forsto kirka i Stjørdal at ungdommen trengte steder å møtes. I Hegra gikk flere sammen om å få åpnet idrettshallen, og i byens eget kirkebygg i «Kimen» fikk ungdom et sted å være. De svarte på behovet som var der, når det var der.

Frivillig arbeid kan bli møteplasser som fyller dagene med innhold og mening. I Åfjord har diakonen fått igang en bruktbutikk. Her møtes mennesker til mer enn kjøp og salg av brukt utstyr. Butikken har også blitt et sted for språktrening, samvær og arbeidstrening. Slik kan de gode møtene skje, de som gjør at vi sier: Dette er bygda mi og dette er kjerka mi!

På besøk hos Byneset og Leinstrand menighet i Trondheim fikk jeg være med på gårdsklubb på Opeggen gård. Her er fjøset åpnet for barna i bygda. Passelige dyr som man kan stelle og kose med og voksne som har tid. Her fortelles bibelfortellinger og her blir barna sett i lokalsamfunnet. Og når de blir ungdommer, kan de komme på ungdomsklubben som den lokale kirka driver.

I tillegg til å være en møteplass for bygdas tenåringer, har den skapt meningsfulle fredagskvelder for voksne og unge ledere, som med stjerner i øynene forteller meg hvor betydningsfullt de opplever å bidra. Kanskje var vi flere som skulle spørre: Hva kan jeg gjøre for deg – og oppleve gleden som ligger i å gjøre noe for hverandre!

Så ofte som jeg kan, besøker jeg arbeidsmarkedsbedrifter i Trøndelag. I fjor var jeg innom slike bedrifter i Overhalla, på Støren, i Stjørdal og på Kyrksæterøra. Her verdsettes alles evner og bidrag til fellesskapet. Alle har vi muligheter til å lære, vokse og utvikle oss. Og alle trenger vi å bli møtt med respekt og bli anerkjent for den vi er og det vi kan bidra med.

Hvordan kan vi åpne rom for møter med den levende Gud?

Vi trenger å være spørrende, åpen og interessert i hverandre! I Trondheim har Dialogsenteret og bispedømmets ungdomsråd sammen gått inn i programmet Modige Møter. Her møtes ungdom med ulik trosbakgrunn for å bli kjent og snakke sammen.

Uansett tro eller livssyn, opplever mange å bli møtt med mistro og skepsis fordi de er troende. Vi opplever en økende skepsis og synkende kunnskap om tro og livssyn. Tabloide forestillinger om hva en kristen ungdom står for, gjør at mange, ikke minst ungdommer, «går i dekning» med sitt livssyn.

Det livssynsåpne samfunnet skulle både tåle og oppmuntre ulike trosuttrykk side om side i fellesskapet, i dag kan det se ut som at det går motsatt vei. Hvordan møter vi hverandre med tillit? Nettverket som sakte blir til mellom troende ungdom i ulike tradisjoner er viktig for å forstå mer av hverandre – og bygge tillit.

Leder i Nidaros bispedømmes ungdomsråd, Sofie Marcelie Hopshaug-Bakke, sier:

«Det føles vanskelig å være ung og kristen. Jeg vil være med og bryte ned barrierer og gjøre det lettere for andre å være åpen om å være troende.» Hun vil gjerne gi et godt råd til andre: «Vær åpen, snakk med gode venner om hva du tror på!»

Samtidig ser vi hvordan tilliten utfordres. Religion blir brukt som brennstoff for å fyre opp under konflikter mellom ulike parter. Det er ikke religionens skyld, men kyniske makthavere som vet hva som virker for å mobilisere hat og splittelse. Ledere i kirker og trossamfunn må være våkne mot maktmisbruket som alltid ligger der som en fristelse. Det siste året har vi sett hvordan kristen tro har blitt misbrukt i Russlands angrepskrig mot Ukraina. Det gjelder å alltid være våken og kritisk.

Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Dette spørsmålet blir også viktig i møte med alle på flukt, som nå trenger beskyttelse, fellesskap og et verdig liv. Det trengs gjestfrihet og vilje til modige møter. I Levanger fikk man tidlig inn mange ukrainske flyktninger. Diakonen i Levanger menighet har tatt et særlig ansvar for å møte disse, og mange frivillige deltar.

I iveren etter å hjelpe de som er nærmest, er det også viktig å løfte blikket og se. Det har gjort voldsomt inntrykk på mange av vi har en pågående krig i Europa. De som lider her er i høyeste grad vår «neste».

I Afghanistan er halve befolkninga innelåst fordi de er kvinner og jenter. I Pakistan er flomofrene fremdeles uten hus. På det afrikanske kontinentet er det voldsbølger som blusser opp med ujevne mellomrom.

Nøden spør ikke hva vi tror på, eller hva vi var før katastrofen rammet. Den kan best møtes med det samme spørsmålet: Hva kan jeg gjøre for deg?

Vi trenger hverandre. I alle sammenhenger. Eller som dikteren Hans Børli formulerer det:

Du og jeg er ikke rette ord å si. – Verdens håp er dette vesle ordet vi.

Hans Børli:

Du har reist deg murer for å leve fritt. Men som fange sturer arme hjertet ditt

Bryt i muren vei for fremmed sorg og sang. Fri ditt eget jeg for enecellens tvang!

Slipp de mange andre i ditt hjerte inn. La dem tollfritt vandre i ditt åpne sinn.

Du og jeg er ikke rette ord å si. – Verdens håp er dette vesle ordet vi.