I nåtid satt palestinere og israelere rundt samme bord. Det er ikke selvsagt

Når man samler folk fra over 200 land, er det neppe til å unngå at man støter på noen betente konflikter. Slik var det også under forrige ukes Lausanne-kongress i Sør-Korea.

Derfor var det spesielt sterkt at nattverden under avslutningsgudstjenesten ble forrettet av en kirkeleder fra vertslandet og en fra Japan.

Japan annekterte Korea i 1910 og styrte frem til utgangen av andre verdenskrig. Historien preger forholdet mellom landene. Men her var deltakerne sammen i å ta imot Kristi kropp og Kristi blod.

Selv om dette skjedde i fred og fordragelighet, er det ikke selvsagt at det kan være slik. For en ting er å synge de samme sangene og høre de samme prekenene. Noe annet er det å faktisk sette seg ned rundt et bord og snakke om dype uoverensstemmelser.

Rundt noen av bordene i kongressalen satt det både israelere og palestinere. Der satt også både libanesere, ukrainere og russere. Det var neppe bare lett.

Og kongressen fant sted i den uken hvor mange libanesere opplevde en dramatisk opptrapping av konfliktnivået. Det er nok ulike synspunkter på dette blant deltakerne.

Dokumentet The Seoul statement, som ble lansert på kongressens åpningsdag, inneholder noen setninger hvor man prøver å formulere en bibelsk fundert tenkning om konfliktsituasjoner. Det hadde naturligvis vært lettere å la det være.

Men kristen åndelighet kan ikke isoleres til tanker og følelser. Den har også kjøtt og blod. Og for evangelikale kristne skulle det være et utålelig alternativ å overlate teologiske spørsmål om krig og konflikt til liberale krefter.

Derfor leste jeg med stor interesse det som står om politikk i dokumentet. Noe av innholdet fikk vi også synliggjort fra plattformen under det siste kveldsmøtet.

Da var temaet kirkens ansvar for å bidra til forsoning i konfliktfylte områder. Her fikk vi høre et trafficking-offer fortelle sin historie, vi fikk høre fra en biskop i Kongo og fra en kirkeleder i Burundi.

Så kom et av de mange sterke øyeblikkene i løpet av kongressen. Det var da palestinske Rula Khoury Mansour fikk ordet. Hun er jurist og teolog, og leder Nazareth center for peace studies.

Mansour påpekte at konflikten ikke bare handler om landområder og hvem som skal kontrollere dem, men om vanlige folk, både israelere og palestinere.

Folk som håper på verdighet, sikkerhet, selvbestemmelse og et sted å kalle hjem, sa hun. Mansour var opptatt av at fred ikke bare er fravær av konflikt, det handler også om endrede relasjoner.

Med utgangspunkt i den årelange konflikten mellom jøder og arabere omtalte hun forsoning som en «bevegelse fra en splittet fortid til en felles fremtid.»

Vi kommer antakelig aldri dit at beboerne på Gaza og Vestbredden og beboerne i Israel blir enige om historien. Så i den grad det er mulig å oppnå forsoning, kan den neppe være basert på at man kommer til enighet om hva som har skjedd i fortiden, og ikke minst hvorfor.

Men kanskje går det likevel an å håpe at man kan finne en felles vei videre, ut fra den enkle forutsetningen at begge parter befinner seg i den samme delen av verden?

Kan evangeliske kristne spille en konstruktiv rolle i disse prosessene? Akkurat nå ser det mørkere ut enn på svært lenge. Men fra et kristent ståsted kan det ikke være et alternativ å gi opp.

Mansour beskrev hvordan alle parter i konflikten mener å ha et slags eksklusivt eierskap til sannheten, men sa også at hvis man kun holder fast ved et slikt perspektiv, blir man fanget i en skyldspiral.

– Vi må være villige til å lytte også til det andre perspektivet og lære akkurat hva som skjer på den andre siden, sa hun.

Tilgivelse, sa Mansour, er ikke å glemme fortiden, men tilgivelse er rommet mellom fiendskap og forsoning.

– Tilgivelse er ikke et tegn på svakhet, men en Guds rike-strategi som vi bruker for å overvinne ondt med godt, sa hun. Mansour sa også at fred uten rettferdighet er hult, samtidig som rettferdighet uten tilgivelse blir redusert til enda et våpen i kampen.

Mansour påpekte med rette at folk både i Israel, i Gaza, på Vestbredden og i Libanon lider nå.

– Vær med oss. Vi nekter å miste håpet, sa hun. Det var sterkt å høre på.

Mansour kunne sikkert ha vært fristet til å si mer. Jeg syntes jeg fornemmet det.

Men hun gikk ikke inn i konflikten, og argumenterte ikke for verken sitt eget eller andres syn på de dagsaktuelle hendelsene. «Vær med oss», sa hun. Som israelvenn fikk jeg lyst til å ta henne i hånden og gi henne en klem.

Hun inviterte den verdensvide kirken, representert ved deltakerne på kongressen, til å arbeide for en rettferdig slutt på krigen, en rettferdig slutt for alle parter, med rom for tilgivelse.

Etterpå fikk Ivan Rusyn ordet. Han er president ved Det ukrainske evangeliske teologiske seminaret og prest i den ukrainske evangeliske kirken.

Rusyn pekte på at det eneste våpenet som så langt ikke er brukt i krigen i Ukraina er atomvåpen. Så sa han noe annet tankevekende. Han sa nemlig at når de ber mennesker om å tilgi, sier de også «vis meg arrene dine». Og at «sannhetens mellomnavn er rettferdighet».

Disse betraktningene danner for meg et bakteppe for å fortolke noen av de mest politiske elementene i The Seoul statement. Blant annet står det i punkt 84 at kristne må tenke klart når det gjelder relasjonen mellom Bibelens omtale av israelere, egyptere og syrere og folkene som bærer de samme navnene i dag.

I det samme punktet står det også at kristne ledere må korrigere teologiske feilslutninger som gir grobunn for å forsvare urettmessig voldsbruk mot sivile, eller brudd på menneskerettighetene.

Dette kan leses som et direkte innspill til den pågående situasjonen i Midtøsten. Men det er ikke den eneste mulige lesningen.

Jeg tror ikke Lausanne-bevegelsen vil omtale seg selv som en kristensionistisk bevegelse. Blant deltakerne på forrige ukes kongress vil vi nok både finne dem som vil bruke en slik betegnelse om seg selv, og dem som absolutt ikke vil det.

Men betraktningen i The Seoul statement kan også anvendes på en rekke andre land, periodevis både USA og Russland. Målet med et slikt dokument er å presentere bibelsk funderte refleksjoner, ikke å bli part i en politisk debatt.

Derfor mener jeg også det er klokt og viktig når dokumentet i sitt neste punkt uttrykker beklagelse over at noen kristne har sett til staten heller enn til evangeliet som nøkkelredskap for å realisere Guds hensikt med verden.

Noe av det vakreste jeg tar med meg hjem fra Sør-Korea er møtene med det sterke felles ønsket om at troen på Guds frelsende kraft, selve evangeliets budskap, skal få nå alle mennesker i alle deler av verden.

Det ønsket er felles for deltakerne fra både Sør-Korea, Japan, Kongo, Ukraina, Russland, Israel, Libanon, Syria, de palestinske områdene – og Norge. Så radikalt er evangeliet. Også nå.