I Norge bærer øvrigheten sitt sverd forgjeves

Annerledes kan det ikke kjennes for en politimann i som i statens tjeneste stanset en voldsmann som ikke ville la seg frivillig anholde på Kongsberg en het kveld for en tid siden.

Politimannen ble frifunnet på alle punkter i tingretten i fjor. Men en nidkjær riksadvokat anket snart dommen til lagmannsretten. Det gikk vel prestisje i saken. Noen høyt plassert burde etter tingrettsdommen ha hvisket riksadvokaten og statsadvokaten i øret at saken var uegnet til å prøve ut grensene for polisiær maktbruk.

Fakta i saken var ikke av en slik karakter at de kunne forsvare å henge ut og å rettsforfølge en polititjenestemann, med den belastningen det ville medføre, både for politimannen, hans familie og politikorpset på Kongsberg. Men påtalemakten, som i realiteten fører saken mot sin tjenestemann sammen med fornærmede voldsmann, valgte å gå videre med den.

Saken har gått for Borgarting lagmannsrett i et par uker og nå i dag (23.04.) melder mediene at politimannen ble dømt til 120 dagers ubetinget fengselsstraff.

I Norge har det blitt farligere å være politimann, ikke bare på grunn av voldsutøvende kriminelle, men nå også fordi staten stiller seg bak dem og faller sine egne i ryggen.

Påstanden fra Spesialenheten og statsadvokaten for at de i det hele tatt skulle reise sak, var at den fornærmede voldsmannen liksom skulle representere våre, allmennhetens, interesser. At riksadvokaten ble forført til dette, vil mange skattebetalende borgere finne skandaløst av flere grunner.

For det første gjelder det sakens fakta og realiteter. Hadde dette vært en uskyldig sivil person som ikke hadde truet offentlige tjenestemenn og som ikke fysisk motsatte seg pågripelse, som ikke hadde en forhistorie med voldelig atferd på byen, med tidligere utvist politiforakt, med episoder som trakassering av politiet under oppdrag, så ville ingen reagert på at en sak hadde blitt reist mot politimannen. Da hadde det vært berettiget at påtalemakta dro en klar, preventiv strek i sanden for klanderverdig og umotivert politivold og for grovt misbruk av det monopol på voldsbruk som politiet har. Men forannevnte kriterier for at sak kunne reises, foreligger jo ikke i denne saken.

Fornærmede stilte i tingretten i sin reneste hvite skjorte, og iscenesatte seg som et uskyldig offerlam for politivold. Der gikk det ikke som beregnet. Juryen lot seg ikke påvirke til å lese videoen og fakta rundt den som medienes og påtalemaktas fortelling om uakseptabel brutalitet utenfor grensen av et nødvendig politioppdrag. Videoen viste nemlig det politimannen hevdet.

Voldsmannen satte seg kraftig til motverge, nektet å etterkomme det som enhver borger plikter, nemlig å la seg anholde av politiet som det i en akutt situasjon forlanges av dem, og politimannen så seg nødt til å bruke politiets nødvendige maktmidler for å gjennomføre anholdelsen. Politimannen måtte besvare den motstanden han ble møtt med.

Dette kom også fram: Voldsmannen hadde truet en vekter på livet rett før hendelsen, det var bakgrunnen for at politiet anså det som nødvendig å anholde ham. I den spisse situasjonen leste politimannen voldsmannen riktig og adekvat. Arrogant og fremdeles aggressiv ville han trekke seg fysisk unna anholdelse, og hvem vet hvordan situasjonen kunne utviklet seg om mannen lyktes med å motsette seg pågripelse og komme seg unna. Det var en allmennhet å ta hensyn til der ute, denne helgen på Kongsberg, altså en plikt til å verne om den sikkerheten i samfunnet som politiet er satt til å vokte, og det var en vekter å ta hensyn til som nettopp hadde blitt drapstruet.

Myndighetene er satt til å beskytte borgere som blir truet av andre borgere, for eksempel et slikt eksemplar som denne unge mannen på Kongsberg med en historikk for truende atferd og voldsepisoder på byen. Han hadde ikke blitt dømt eller stanset tidligere, og det var sikkert en medvirkende årsak til at han denne kvelden var på farten igjen, som alfahann for en flokk kamerater som likte å filme de voldshendelser han likte å iscenesette på byen.

Vi kjenner så altfor godt til slik atferd blant andre unge menn og hooligans som skal på byen for å «vise seg», som oppsøker og skaper konfronterende situasjoner og etterpå deler nedverdigelsen av tilfeldige offer for deres vold gjennom å spre opptakene med likesinnede på nettet.

Dette er et tiltagende problem både i private og offentlige rom, som vi vet, særlig i helgene og i forbindelse med alkohol og stoffbruk på byen. Statistikken lyver ikke og den er skremmende.

På bakgrunn av dette mørke samfunnsbildet går likevel påtalemakten til det drastiske skritt å ta ut straffesak mot en politimann som forsøker å stanse en slik utagerende og truende voldsmann, allerede med et begynnende, men (dessverre) ustraffet rulleblad Det er en skjønnsutøvelse som ikke står til statsadvokatembetets samfunnsmessige betydning.

Nå som en jury i lagmannsretten har gitt staten medhold i sin påtale og sin nidkjære forfølgelse av politimannen, er det ingen grunn til å juble i statsadvokatembetet. En stat som undergraver seg selv gjennom egne organer, er et tragisk syn. Vi i allmennheten sitter allerede ved sengekanten (det kan bli et langt dødsleie).

I sin toregimentslære om forskjellen mellom de verdslige og åndelige myndigheter, uttalte reformatoren Martin Luther at statsmakten «bærer ikke sitt sverd forgjeves». I Norge synes det slik i denne saken og i andre saker knyttet til bekjempelse av en voksende volds – og gjengkriminalitet (som mer og mer minner om bander som herjet i den lovløse folkevandringstida).

Gjennom å lykkes med å straffedømme polititjenestemannen til en fengselsdom, sender staten ut signaler som medvirker til å svekke vernet av det samfunnet som rettsvesenet og politiet er satt til å trygge. Det bør få karrierekonsekvenser for ansvarlige sjefer i politietaten. Embetet tåler ikke et slikt tap av omdømme og prestisje.

Vi får be om at politimannen får sin oppreisning i Høyesterett.