Debatt
MISJONÆRBORN: Nokre som har hatt det bra som misjonærbarn, føler seg mistrudd når det bli ropa høgt og vondt om deira barndom, skriv Anna Mette Klyve.
Adobe Stock
I smerte kastar eg steinen som knuser glashuset eg sit i
Eg kjempar meg gjennom lydbok-serien «Misjonærbarna» av Øystein Stene på fabel.no.
Tårene renn, og etter femte episode løftar eg ein stein. Men eg vegrar meg før eg kastar. Det første som blir knust, er mitt eige glashus. Vil eg det?
Stor innsats for misjonen kan eg ikkje skryte på meg, men eg vil gjerne vera med. Og eg har, saman med mange varme medkristne, vore med i god tru og med hjartebrann for at fleire må få bli kjende med Jesus.
Historia i femte episode, om misjonærbarnet og NLM/Frikirken som i 2013 møttest som motpartar i norsk rettssal, hugsar eg kanskje, viss eg tenkjer meg om. Eg las vel overskriftene. Det demrar. Og eg innrømmer eg hadde denne fromme tanken: – Skal vi som kristne verkeleg slåst i rettsapparatet?
